Ny
organisten på plass (Nord Vest - nytt /05.05.2000).
Etter litt venting har nå endelig
Aure kommune fått nyorganisten på plass. Alexéy Kurbanov heter 28 åringen fra
St Petersburg, som framover skal bekle orgelkrakken i våre to kirker.
Av Ivar Torseth
Alexéy Kurbanov er som navnet tilsier russer,
og kommer fra en "liten" by som heter Novgorod som ligger 200
kilometer sør for Petersburg. St Petersburg har 8 millioner innbyggere, og dit
hyttet Alexéy som 15 åring for å studere ferdig innen musikk og som komponist.
Aure kommune har med Kurbanov fått tak i en skolert og dyktig musiker og en som
vet hva han holder på med. Musikk har vært livet hans, og allerede som 9-åring
begynte han på en profesjonell musikkskole. Til å begynne med var det piano, og
etter hvert har orgel og komponistutdannelse kommet til.
Språkinteressert
Alexéy Kurbanov har også tidligere vært
utenfor Russlands grenser da han i 1993/94 var utvekslingsstudent i Rotterdam.
I de siste åra har han tatt en såkalt ekstra gradert utdanning, så det er ingen
tvil om at Aure kommune her har fått tak i en dyktig musiker. Allerede denne
uka tok Alexéy til med norskundervisning, og han håper at han på kort tid kan
lære seg det norske språket.
Jeg er uhyre språkinteressert, og engelsk var
noe som jeg lærte ganske tidlig av min mor som er engelsklærer, sier Aures nye
organist. Og det var mora som på sett og vis også er skyld i at han nå er
havnet i Aure.
· Del var noen av hennes kontakter som var
starten til at jeg nå er her. Jeg var. før jeg kom, hit ikke klar over at Aure
var så lite. og så langt unna Oslo, sier 28-åringen fra Novgorod som nå har
bopel i Ellingsgårdhuset. Men dette tror han ikke skal by på noe problem.
· Jeg har allerede forelsket meg i Aure, og
her håper jeg at jeg vil trives, sier Alexéy Kurbanov.
Sommerkonsert
-piano og prosa (Søvesten / 06.07.2000)
Av Marte Bugten
AURE: En uhyre spennende semifinale mellom
Nederland og Italia, var ikke nok til å holde publikum borte fra Aure skole
hvor Alexey Kurbanov holdt konsert sist torsdag .
Omtrent 100 publikummere hadde funnet veien
til Aure Barne- og Ungdomsskole hvor kommunens organist holdt konsert torsdag
29. juni. Arrangørene måtte ordne med flere sitteplasser da det kom flere
tilskuere enn ventet. Ideskaper Kjell Frode Flø ønsket velkommen til det som
skulle vise seg å bli en spennende konsert. Alexey Kurbanov åpnet det hele med
å spille temaet fra Pink Panther, og han satte hele stemningen med sin morsomme
tolkning av melodien. Repertoaret var variert, og 28-åringen hadde ingen
problemer med å variere mellom seriøs klassisk musikk til nyere popmusikk. Vi
fikk høre verker fra Tsjaikovskij, Sinding, Halvdan Kjerulf og ikke minst vår
egen Edvard Grieg's "Bryllupsdag på Troldhaugen" ble spilt med stor
overbevisning, og en kunne tydelig se at pianisten har stor sans for Grieg.
En kan vel også trygt si at det var vanskelig
å la være å synge med da toner fra Sir Elton Johns "Can you feel the love
tonight" fylte salen - kjærlighet og følelser formelig trengte seg ut av
pianoet. Vi fikk også presentert egenkomposisjoner, spennende musikk fra
komponisten Alexey.
Store deler av konserten ble spilt med et
russisk anstrøk - hurtig og med temperament, konklusjonen er klar: Dette lever
stortalentet Alexey Kurbanov for!
Det var lagt inn to pauser i den timelange
konserten, og da ble aurgjeldingene underhold med sakprosa av Hans Hyldbakk
fremført av Thore Jarl Lindaas. Dette var veldig populære innslag, på tross av
dikterens til dels vanskelige surnadalsdialekt. Det lot ikke til å være
vanskelig for den voksne delen av publikum, som lo og nikket gjenkjennende til
Hyldbakks beskrivelser av han "Stor-Nils Moa", "Maret på
hauja" og "Sommar på Nordmøre".Alexey Kurbanov ble applaudert
fram til ekstranummer, og publikum trykket ham til sitt bryst da han med
humoristisk sans spilte "Du skal få en dag i mara" av Alf Prøysen.
Ja, det måtte være det uendelig dårlige sommerværet han siktet til da...
Kulturell
oppleving i Aure (Tidens Krav. 07/2000).
AURE: Eit gledeleg talrikt publikum fekk
ei fin kulturell oppleving i gymsalen ved Aure skule torsdag kveld.
Av DANIEL DYRNES
Organist i Aure, Alexey Kurbanov, viste seg
som ein framifrå pianist, og Thore Jarl Lindaas gjorde slett ikkje skam på vår
nordmørske poet Hans Hyldbakk. Med ei fin blanding av norsk romantisk musikk amerikansk
populærmusikk ispeidd litt russisk og jamvel sjølvkomponert stoff, vart
torsdagens sommarkonsert i Aure ein skikkeleg publikumstreffar. Rundt 100
menneske fekk høyre ein pianist med fer-digheiter langt utover det trivielle,
med framifrå teknikk og fin dynamikk.
Ikkje minst imponerte Kurbanov med fin
tolking av våre nasjonale klassikarar som Sinding, Kjerulf og Grieg. I sær
tykte vi tolkinga hans av "Bryllupsdag på Troldhaugen" av Edvard
Grieg var utmerkt, og det verkar som Alexey frå Novgorod har sansen for våre
musikalske nasjonalskattar. Litt nyare norske tonar var og med på å gjere
konserten kjend for publikum gjennom "Vårsøg" av Henning Sommerro og
"Du ska få en dag i mara" av Prøysen, som ekstranummer.
Populære komponistar
Elles stod også amerikanske
popuplærkomponistar som Mancini, Pollack og Warren på programmet. Kveldens mest
utfordrane klangar fekk vi gjennom Kurbanovs eigen komposisjon "Som ein
vals", eit stykke som tenderte mot det Wienerklassisk/romantisk i
akkordering, men med lange dissonerande parti i melodi. Verkeleg ein vals
utanom det vanlege, der ein vel høyrer ein viss russisk "dåm" i det
heile. Verkeleg flott var denne valsen. Thore Jarl Lindaas tok for seg nokre av
dei mest kjende og kjære dikta av Hans Hyldbakk så som "Poilla-karrain",
"Famntak" og "Bastubad", humoristiske og særeigne dikt
krydra med dialektord som ein gjerne må ha levd nokre år for å få tak på.
Lindaas kan sin Hyldbakk, og sjølv om han vel hadde det litt travelt einskilde
gongar, fekk han publikum i retteleg godlune med si lune framføring.
Bak dette arrangementet stod for øvrig eit
par eldsjeler som på eiga hand hadde teke initiativet til denne fine
kulturstunda, og saman med kulturkontoret i Aure fåh til noko som vel er unikt
i aurgjeldsk samanheng. Når det så viser seg at publikum, midt i ei hektisk
fotballtid, møter opp i Aure hopetal kan ikkje anna enn særs vellukka bli
karkateristikken.
Konsert-requiem
til minne om Kursk (Aura Avis / 23.08.2000)
Når Alexey Kurbanov setter seg på
orgelkrakken i Tingvoll kirke lørdag, er det med blandede følelser. I etterkant
av Kursk-tragedien i Barentshavet, er det hele gjort om til et konsert-requiem
til minne om menneskene fra ubåten.
Konserten har i seg selv tittelen "Frå
Bach til Moon River", men vil altså få et noe annet preg enn
tenkt. Kurbanov har selv tatt initiativet til de endringene som er gjort. Den
29-årige russeren trakterer foruten orgel også cembalo, og den midte av de tre
avdelingene vil dette være instrumentet.
Alexey Kurbanov er fødd i 1971 i Novgorod,
Russland og er i dag organist i Aure prestegjeld og lærer i kulturskulen i Aure
kommune.Han har denne allsidige musikk-bakgrunnen: Rachmaninoff musikkskole,
Novgorod, 1980-86, piano og komposisjon. Spesialisert musikkskole-lyceum,
Leningrad, 1986-90, studerte komposisjon og orgel. Hovedstudium ved
Rimski-Korsakov-musikkonservatoriet, Leningrad/St. Petersburg, 1990-95,
studerte komposisjon hos professor A. Mnatsakanian og orgel hos professor N.
Oxentian. I denne tida (1993-94) studerte han ved Rotterdam
musikkonservatorium, Holland, orgel, komposisjon, orgelimprovisasjon og
piano.Rimski-Korsakov-musikkonservatoriet, St.Petersburg, 1995-98, orgel hos
professor N. Oxentian, cembalo hos dosent E. Seredinskaya og musikkavhandling
hos professor dr. S. Hentova. 27. mars 2000 forsvarte han avhandlinga
"Russisk orgelmusikkutvikling 1960-åra til 1990-åra" ved
musikkonservatoriet i St.Petersburg. Han har komponert mer enn 160 stykker for
piano, orgel, kor, strenge- og blåseinstrument. Som organist og musikklærer i
Aure har han utmerket seg med nytenking innen kirkemusikken, og han har vist
spesiell interesse for den lokale folkemusikken. Han har også stor kunnskap om
musikk, så vel norsk og utenlandsk klassisk musikk, som jazz og Hollywoods filmmusikk.
I Aure har han blant annet hatt egen flygelkonsert og orgelkonsert i Aure
kirke. Etter ubåtulykka i Russland vart denne konserten omarbeidd til et
konsert-requiem til minne om menneskene som omkom i ulykka med ubåten
"Kursk". Konserten er delt i tre deler, og det vil bli
satt pris på om man venter med applaus til etter hver del.
Gikk
mot rasisme (Tidens Krav / 16.02.01)
Alexey Kurbanov var blant de rundt 70 som
deltok i fakkeltoget mot rasisme i Aure i går kveld. Det ble en verdig
manifestasjon, der også den drepte Benjamin Hermansen ble minnet. (NYHETER –
Side 2).
Orgeltoner
fra inn- og utland i Stemshaug kirke (Nord Vest - nytt / 20.06.2002).
MINNEKONSERT: Organist Alexey Kurbanov
fremførte orgeltoner fra mange land under konserten i Stemshaug kirke forrige
onsdag.Onsdag i forrige uke ble det i Aure arrangert konsert i Stemshaug kirke
til minne om "brobyggeren" Fridtjof Kristiansen.
Av Marianne Følsvik
Det var organist Alexey Kurbanov som stod for
fremføringen av de mange sangene fra land som Norge, USA, Russland, Finland,
Brasil, Mexico, Polen, Tsjekkia, Spania, Frankrike og Hellas.
Publikum fikk høre et variert repertoar med
både kjente og mer ukjente musikkstykker. Mange gjenkjente nok "Norwegian
Wood" av Paul McCartney og John Lennon, "Don't cry for me,
Argentina" av Andrew Lloyd Webber, "Nocturne" av Frèdèric Chopin
og "Zorba's Dance" av Mikis Theodorakis. Som allsanger mellom de to
hoveddelene i programmet ble det sunget "Den blomstertid nå' kommer"
og "Gud signe Noregs land".
P R O G R A M M E T
"Jeg
er nordmand, født i Sverige,
Danmark
er mitt fædreland,
Taler
russisk som en jøde,
Skjønt
jeg er en engelskmand…" (Gammal
norsk song)
Til minne om Fridtjof Kristiansen – "brubyggjaren" mellom
forskjellege folk og menneska
ORGELTONAR
FRÅ MONGE LAND i Stemshaug kyrkje onsdag den 12. juni 2002
ved organist Alexey KURBANOV
NORGE,
MITT NORGE Alfred Paulsen (Norge/USA)
NORWEGIAN WOOD John Lennon & Paul McCartney
(England), arr. K. Baker
SONG OF THE VOLGA BOATMAN Trad. russisk, arr. O. Petrosky
CAPRICCIO ITALIEN (fragment) Peter Tjaikovsky (Russland),
arr. W. Schneider
MUSTALAINEN
Oscar Merikanto (Finland), etter trad. ungarsk
BRAZIL Ary Barroso (Brasil), arr. K. Baker
MEXICAN
HAT DANCE Trad. meksikansk, arr. K. Baker
I EN
ROBÅT TIL KINA Frank Loesser (USA), arr. ukjent
ADDIO A NAPOLI Trad. italiensk, arr. M. Tashiro
SWEDISH RHAPSODY (fragment) Hugo Alfvèn
(Sverige), arr. P. Faith & K. Baker
LOCH LOMOND Trad. skotsk, arr. C. Bolton &
J. Moore
SPANISH EYES Bert Kæmpfert (Tyskland), arr. K.
Baker
MARCH OF THE SIAMESE CHILDREN Richard Rodgers
(USA), arr. M. Laub
ESTRELLITA
(MIN STJÃRNA) Manuel M. Ponce (Mexico), arr. ukjent
SONG
OF INDIA Nikolai Rimski-Korsakov (Russland), arr. ukjent
JAMAICAN RHUMBA Arthur Benjamin (Jamaica?),
arr. K. Baker
SHENANDOAH Trad. "sea shanty", arr.
C. Bolton & J. Moore
ALLSONG:
NoS 763 "Den blomstertid nå kommer"
NOCTURNE
i Ess-dur (fragment) Frèdèric Chopin (Polen), arr. ukjent
POEM
Zdenèk Fibich (Tsjekkia), arr. Odd Nersveen
LAWRENCE OF ARABIA Maurice Jarre (Frankrike),
arr. K. Baker
HUMORESKE
Antonin Dvoràk (Tsjekkia), arr. ukjent
IN DUBLIN`S FAIR CITY Trad. irsk, arr. C.
Bolton & J. Moore
LA
PALOMA Sebastian de Yradier (Kuba/Frankrike), arr. W. Schneider
DON`T CRY FOR ME ARGENTINA Andrew Lloyd Webber
(England), arr. K. Baker
RECUERDOS
DE LA ALHAMBRA Francisco Tàrrega (Spania), arr. M. Yamauchi
ERZHERZOG JOHANN-LIED Trad. austerriksk, arr. W.
Schneider
O FINLAND Jean Sibelius (Finland), arr. P. Sandwall
WIEN BLEIBT WIEN! (marsj) Johann Schrammel (Austerrike),
arr. W. Schneider
PLATANAS
ROAD Ukjent japansk komponist, arr. T. Masuzawa
HAVAH
NAGILAH Trad. jødisk, arr. ukjent
ZORBA`S DANCE Mikis Theodorakis (Hellas), arr. K. Baker
ALLSONG:
NoS 738 "Gud signe Noregs land" (sjå baksida)
Dagens elever er framtidens
kulturbærere (NordVest - Nytt /22.12.2003).
Av Odd-Thore
Erichsrud
NYTT ORGEL: Alexey Kurbanov er til stor
berikelse for musikkmiljøet i Aure. Her har han undervisningstime med Ivar Larsen
(11) i det gamle aldershjemmet. Larsen begynte i pianoklassa i kulturskolen i
2000, og har allerede hatt suksess som solist i blant annet Aure kyrkje. - Mine
femten elever spiller alt fra klassisk til pop. Men etter vi fikk nytt orgel
vil de fleste spille det. Min håp er at Ivar og de andre elevene skal bli gode
amatører, om de ikke blir proffe musikere på piano. Og at de i framtida bidrar
til musikklivet i Aure, sier Kurbanov.
Pianister
på skolebenken (Tidens Krav, 07.02/2004).
Av Eilif Odde
12-13 pianister fra Trøndelag og Møre og
Romsdal benytter Operafestukene til å videreutvikle seg.
Undervisning gjennom masterclass-opplegg er
ikke noe nytt i forbindelse med Operafestukene. Det er heller ikke første gang
at det er Diane Andersen som står for det faglige. Hun er kjent som
konsertpianist (hadde konsert i Los Angeles tidligere i uka), pedagog og
jurymedlem. Med Belgia som base, farter hun verden rundt på turneer. Elin
Persson, som er leder for korvirksomheten ved Operaen i Kristiansund, skal ha
mye av æren for at Andersen har fått øynene opp for Kristiansund. Persson er
med i et internasjonalt nettverk for pianister, og det er der at kontakten med
Andersen har kommet i stand .
- Ideen er at pianoelever skal få anledning
til å bli kjent med pedagoger på høyt nivå, sier Persson.
Over to dager samles unge og voksne, erfarne
og ikke fullt så erfarne pianister i Bystyresalen for å få mer kunnskap om
hvordan de hvite og sorte tangentene best skal behandles. Felles for alle
deltakerne er at de har tilbrakt en del timer på pianokrakken tidligere.
Uansett ståsted har de alle noe å lære av pedagogen fra Brussel . Søndag vil
Andersen og Persson holde åpen pianokonsert i samme sal For anledningen er to
flygler hentet inn. Det blir musikk fra Ungarn og USA, og flere av stykkene får
sin uroppførelse i Norge. I den anledning har to av komponistene - Dianne
Goolkasian Rahbee og Michael Slayton - meldt sin ankomst til Kristiansund.
Menighetsblad for Aure og Stemshaug, nr. 3,
2004.
Kaffipraten
- med ein kyrkjeleg medarbeidar: Alexey Kurbanov
Menighetsbladet har vore så heldig å få
intervjuavtale med den travelt engasjerte organisten vår, Alexey Kurbanov. No i
starten av haustsemesteret skal mange brikker på plass. Alexey spelar fast på
gudstenester, andaktar og ved kyrkjelege handlingar (gravferd/bryllaup), øver
med konfirmantane, er med på konfirmantleir, besøkjer skulane før
bibelutdelinga til femte-klassingane og arrangerer konsert i Stemshaugkyrkja.
Oppstarten av piano- og orgelundervisninga i Kulturskulen står elles for tur,
attåt samarbeidet med Aure Songlag, Kor i all verden og andre lokale musikarar.
Alexey er stadig på farten. - Menighetsbladet er såleis heldig som blir beæra
med ein prat over kaffikoppen.
- Eg kom hit 7. april 2000, for 4 ½ år sidan.
Den ortodokse kyrkja feirar Maria Bodskapsdag denne datoen. Eg ser dette
samanfallet som ei Guds velsigning, å få kome til Aure som ei gåve frå Gud!
- Ja, sei det! Eg er fødd i 1971, og kom som
fjortenåring åleine til Sankt Petersburg (då Leningrad) for å studere musikk.
Hausten 1999 hadde eg budd 13 år i denne store byen med åtte millionar
innbyggarar. Livet i Sankt Petersburg er ikkje berre lett for folk flest. Sjølv
hadde eg lang musikkutdanning, men sleit med å få jobb. Økonomien var dårleg,
avstandane store, kriminaliteten florerte og terrorfrykten ein ubeden gjest. Eg
såg ikkje lenger noka framtid der eg var. - Då dukka det opp ein kamerat som
hadde fått seg jobb som organist i Noreg. Han lova å hjelpe meg med søknadene,
og dermed søkte eg hausten 1999 fleire stillingar her til lands - utan at eg
hadde peiling på kvar plassane låg og kva ei organiststilling gjekk ut på.
- Etter å ha opplevd tilsettinga i Aure (før
jul 1999) som eit "positivt sjokk", stod eg så ein aprildag i 2000 på
Gardermoen utan å vite nøyaktig kvar eg skulle. Vegen til Aure kom ikkje
tydeleg fram på det kartet eg bruka. Heldigvis fekk eg hjelp til å finne dei
rette transportmidla nordover. Soknerådsleiar Ivar Husby møtte meg på
Kvernberget og frakta meg trygt til Aure. Då kom eg til ein plass eg ikkje
hadde den ringaste førestelling om.
- Eg er fødd og oppvaksen i Novgorod i
Russland, den byen nordiske vikingar kalla Holmgard og som låg i Gardarike. I
dag har Novgorod 300.000 innbyggarar. Farslekta mi kjem frå Karelen, ved
grensetraktene til Finland, medan morslekta har røtene sine litt aust for
Novgorod. Eg har vakse opp med mor og far, søster (Natalia - f. 1976) og mormor
i huset. Begge foreldra mine høyrer heime i eit vitskapleg/intellektuelt miljø.
Far min er ingeniør, og har hatt ei betrudd stilling som ekspert ved standard-
og sertifiseringssenteret i byen. Mor mi underviser i engelsk ved Novgorod
Universitet.
- Først opplevdest det sjokkerande å kome til
ein så liten plass! Men etter kvart tykte eg det var greitt med så små og
rolege forhold, for eg vart utsliten av å bu i Sankt Petersburg. Der gjekk
enormt mykje tid med til å reise, ikkje fekk eg tid til å ete, ikkje kunne
sinnet kvile eit øyeblikk.
- Er det store
skilnader mellom Russland og Norge, mellom Novgorod og Aure?
- Sjølvsagt er det skilnader på fleire
område, men ikkje så omfattande som mange nordmenn trur. Russarane er forskjellige
som personar - på same måte som nordmennene. Det finst heller ikkje berre ein
russisk mentalitet. Dei nordvestlege områda av Russland, der både Murmansk,
Novgorod og Sankt Petersburg ligg, har ein mentalitet som på mange måtar liknar
den baltiske og nordiske. Dette har både med forhistorie og seinare møteplassar
å gjere. Novgorod (som Sankt Petersburg) er ein multikulturell by - med stort
etnisk mangfald, der vi har vore vande til å vere opne for ulike kulturelle
straumdrag. - Naturen og klimaet i Aure liknar mykje på det vi har i
Novgorod-området. Største forskjellen er fjordane og fjella i Aure. Det er
generelt meir skog i Russland. Å fare på tur er eg vant med frå barnsbein av.
Mor og far har teke oss med i skog og mark. Vanlege russarar går mykje og
syklar ofte.
- Enn maten då?
- Eg er eigentleg ikkje så oppteken av mat.
Åra i Sankt Petersburg med enkelt kosthald og lite tid til eting har gjort meg
nøgd berre eg får ete meg mett. Norsk mat er heilt OK. Med unnatak av norske
"spesialitetar" som t.d. lefse, svele og lutefisk på den eine sida -
og russiske spesialitetar på den andre sida, er mykje likt. Dessverre er eg
ikkje så flink til å lage mat.
- Eg er takksam fordi eg bur i Aure og fordi
eg har arbeid og familie. Som de kanskje veit, vart Julia og eg vigde i oktober
2001. Julia er utdanna økonom, med jobberfaring frå eit større russiske
gassfirma. - To ting er veldig bra med Aure. Det eine er naturen og
turterrenget, som eg brukar så mykje som råd. Eg går og eg syklar. Det andre
som eg set særleg pris på, er alle dei trivelege og hjelpsame menneska eg har
møtt sidan eg kom hit. Eg er takksam for medarbeidarane i kyrkja, og ikkje
mindre takksam for alle andre som har hjelpt meg og vore til glede og støtte.
Det er farleg å nemne namn, men eg tek likevel sjansen på å nemne nokre
personar/miljø som både har formidla musikk og fellesskap: Roar Engelberg,
Bjørn Sjøgren, Åsta Andreassen, Arne Mastad, Morten Arve og Torbjørn Gjerde,
Johannes og Lars Gjerde, Ivar Vik, Helge Husby, Torgeir Bergfald, Aure Songlag
ved dirigent Harald O. Kalland og Kor i alle verden ved Halvard Haugseth. Sist
men ikkje minst må kyrkjekoret takast med. Eg bed så om tilgjeving for dei eg
måtte ha gløymt.
- I tillegg til namna ovanfor vil eg nemne tre
personar som har betydd svært mykje for meg personleg og musikalsk: Fridtjof
Kristiansen (han døydde brått for vel tre år sidan, han var som ein far for
meg, eg saknar han veldig, gløymer han aldri!), Asbjørn Klaksvik og Ivar
Andresen. - Eg er heldig som har så mange vener. Og eg håper at eg, som
Fridtjof, kan få vere ein brubyggar menneskeleg og musikalsk!
- Skal eg vere ærleg, må eg svare ja på
spørsmålet. - Det eine eg slit med, er alle dei misforståingane eg har opplevd
sidan eg kom hit. Heile tida har det oppstått misforståingar. Det er vondt å
tenkje på. Først trudde eg at det skuldast språk og dialekt. Men så enkelt er
det neppe. Eg har studert dialekten og støttar nynorsken/talemålet gjennom
medlemskap i Aure mållag. Likevel er det ikkje alltid at folket og eg skjønar
kvarandre. Eg fryktar at grunnen til misforståingane ligg i at eg ikkje blir
rekna som eit jamstelt menneske, men av mange blir behandla som eit eksotisk
innslag, ein utlending, nesten som ein raritet. Eg ønskjer å vere likemann og
medmenneske. Likemann - og først og fremst medmenneske!
- For det andre synest eg det er trist at
Aure manglar eit ungdomsmiljø der ungdommen er interesserte i intellektuelle
spørsmål. Sjølv er eg 33 år gammal, verken 15 eller 50, og saknar fellesskapet
med andre ungdommar som interesserer seg for litteratur, historie,
språkforsking, filosofi og musikk. Det er flott med alle venene i
mellomgenerasjonen, men …
- Det tredje eg mislikar (kanskje meir med
Noreg og Den norske kyrkja allment enn med Aure og kyrkjelydane her spesielt)
er flukta frå dei gode tradisjonane. Ikkje minst gjeld dette musikken. I kyrkja
blir musikken moderne og lett i staden for traust og solid, og når det gjeld
den ikkje-religiøse musikken har eg større sans for slagermelodiar frå 1940- og
50-talet (jfr. Lodin Aukland og Lirekassen) enn dagens pop og rock. Elles
synest eg at folkemusikken (både den religiøse og den verdslege) burde ha vore
langt høgare verdsett her i landet!
- Eg håper framleis å kunne styrkje det
musikalske nivået i kommunen. Det er spennande med alle dei dyktige borna og
undommane i Kulturskulen. Det er flott når amatørar og profesjonelle
samarbeider. Det er kjekt med musikalske innslag i gudstenestene. Eg ønskjer å
vere aurgjelding, musikar, bygdamann og kyrkjeleg medarbeidar. Det var Guds
gåve å kome hit.
"Snakk
om hyggelig overraskelse" (Tidens Krav, 02/12/2004)
Alexey Kurbanov takker for julestjerna,
som han mener er en svært så hyggelig overraskelse.
AURE: Det er
over fire år siden Alexey Kurbanov startet som organist i Aure, og
vår tipser mener han fortjener TKs julestjerne for sitt store engasjement på
kulturfronten.
Av Bjørg Elin Sæterbø
- Dette var virkelig en hyggelig overraskelse,
sier Kurbanov når julestjerna overrekkes.
Alexey Kurbanov kommer opprinnelig fra
Novgorod i Russland. For drøye fireår siden kom han til Aure som organist, en
jobb han trives svært godt i.
- Det var svært godt å få komme til fast jobb
i Aure, i forhold til utsiktene jeg hadde i Russland. Jeg håper selvfølgelig at
folket i kommunen betrakter meg som en aurgjelding og sambygding på lik linje
med andre, smiler Kurbanov.
I løpet av årene her i Aure, har Kurbanov
utmerket seg på en rekke områder, både innen kirkemusikken og denbrennende
interessen for kultur og språk. Han er kulturskolelærer, og er dessuten svært
interessert i den lokale folkemusikken.
Alexey Kurbanov stiller alltid opp på ulike
arrangement rundt om i kommunen, om det er så store eller små begivenheter. Han
har hatt konserter både i Norge og utlandet, og har arrangert en lang rekke
konserter med andre musikere i Aure i løpet av årene.
På repertoaret har han alt fra klassisk
musikk, jazz og til Hollywood filmmusikk. Kunnskapen strekker seg svært langt
både når det gjelder norsk og utenlandsk musikk.
KVIFOR,
NOREG? (Tidens Krav, 10.01.05)
Eg er djupt
deprimert og upprørt. Ein og ein gong til bryr Noreg seg um offera åt denne
forferdelege flodbylgjekatastrofen i Søraust-Asia med forskjellege markeringar,
samhaldsarrangement, hjelpesendingar, innsamlingsaksjonar, syrgjegudstenester,
osv. osv. Men kvifor var landet og regjeringa ikkje solidarisk på slik eller
annan måte med mitt heimland i oktober 2002 og september 2004 då hundrevis av menneska
umkom i terroraksjonane i eit av Moskva-teatra og i Beslan i Nord-Ossetia?
Javel, det skulle vera nesten blasfemisk å samanlikna offertala åt
flaumkatastrofen i Asia og terroraksjonane i Russland. Men eg kan ikkje meir
halda togn, og må seia at denne styggaste terrormishandlinga i Beslan då over
fem hundre menneska umkom, blant deim var ca. 350 born, var lik stor og
ufatteleg tragedie for dette lille folket i Nord-Kaukasus og for alle andre i
det heile store landet. Her i Aure skal det vera ein stor kulturaksjon i
Foldfjorden for å hjelpa flaumoffera, det var nokon del godt folk som tok
initiativ. Kvifor var det like eins ingen som ville støtta bl.a. mitt initiativ
til å gjera noko liknande for å markera den enklaste gong tragedien i Beslan?
Hev folket i Nord-Ossetia og det heile ulukkelege Russland ikkje fortent dette?
Kvifor? Er me på ein eller annan måte dårlegare enn dei stakkars indarar,
thailendingar, indonesiarar og månge andre som vart ramma av flodbylgjene?
No kan ein berre
grua seg til framtida. Lat meg flagga på halv stong på den 17. mai og 7. juni
d. å., godeste nordmenn!
Alex Kurbanov,
musikar og målmann,
Novgorod,
Russland/Aure på Nordmøre
USEMJE,
FORTVILING OG BITTERHEIT (NordVest-Nytt,
10.02.05)
Det var ein gong på
den 2. joledag då den alle tidenes største naturkatastrofen ramma den heile
verda og i løypet av berre eit kort augeblink heiv frå oss alle resten av våre
siste illusjonar at me hadde så bra i Noreg som ingen annan. Hugsar kjempegodt
at på desse fryktelege romjolsdagane var det nokon representant (nokre
representantar?) av dei høgste norske kyrkjemaktene som fyreslo å bruka den
alle folkets elskade jolesongen "Deilig er jorden" ("Fager er
jordi", – som me målfolket bør kalla den) som ein… protestsong (!). Så
uransakeleg! Protest imot… kva eigentleg imot? Imot terror eller nokre andre
misgjerningar av menneskehender? Sjølvsagt nei, og då det einaste konklusjon
som kjem er at alt som skjer i naturi ikkje kan henda på eit eller anna vis enn
berre i fylgje Guds vilje og Guds "naturlova". Så, fekk me no løyve å
protestera… imot Gud og Hans vilje?!! Utenkjeleg! Men ein kan klårt lesa i
Matteus-evangeliet, kapittel 24: "Folk skal reisa seg mot folk, og rike
mot rike, og det skal vera hungersnaud og jordskjelv monge stader. Men alt dette
er berre dei fyrste føderiene… Og av di lovløysa hev vorte så stor, skal
kjærleiken kolna hjå dei fleste", og vidare: "For då skal det
verta så store trengsler som det aldri hev vore frå verda vart skapt og til no…
Då skal teiknet åt Menneskesonen syna seg på himmelen, og alle folk på jorda
skal setja i med klagerop…" Profeten Daniel og monge andre i det Gamle
og Nye Testamenta talar ikkje ein gong til oss um "den øydande
styggedomen" ståande på den heilage staden. Så, vart det ikkje sagt av
meg, ser dette altfor klårt ut som eitt av dei fyrste teikna av Menneskesonens
atterkomst. Berre eitt av deim, - det hev vori fleire før, til dømes
Tjernobyl-ulukka (Namnet på stjerna er Malurt, Johannes` openberring
8.11, - stadnamnet er akkurat ukrainsk for "malurt") eller
forskrekkelege jordskjelvkatastrofen i Armenia den 7. desember 1988 då yver 100
tusen menneska umkom, tri heile storbyar og masse småbygder vart nesten totalt
øydelagd. Ein kan helst seia at det skulle verta største freisting og forføring
for kvar og ein rettruande kristen å gjetta eller prøva på noko vis å definera når
eigentleg Menneskesonen kjem, - godt sagt båe i Den Heilage Skrifta og hjå
Kyrkjas fedrane, som òg seier at me alle likeins lever i dei siste tidene,
uansett kor monge tiår, hundreår, tusenår denne verda skal stå før Domedagen,
fordi det aldri skal vera eit anna Ny Testamente frå Gud til oss menneska enn
berre det Gamle og Nye som me fekk gjenom Guds openberringar i Bibelen. Og det
er heller ikkje minst stor freisting og forføring (nei, mykji meir enn berre
dette!) for oss syndefulle å protestera så openbert mot Guds vilje i staden for
å resignera og venda oss um. Det er berre vår syndig byrgskap og vår
skamløyse som spør hyklande inn i oss: "Kvifor, Herre? Kvifor?"
"Derfor, menneske! Derfor!" – skulle Herren svara. Slike
naturkatastrofane som skjer så brått, brutalt og uventeleg, er faktisk ikkje
tilfeldige men på monge måtar straffelege til oss for alt utilgjeveleg galt og
stygt som me menneska frå tusenår til tusenår gjorde imot våre næraste – og
ikkje minst mot jordi vår, mot naturi – Guds skaparverk. Me alle er skuldige.
Skuldige for vår viljug eller uviljug lygn og falskneri mot oss sjølv og
kvarandre, for at me vart kraftlause og vanmektige for å forsvara våre born og
andre næraste frå vold, drap, krig, terror, rase- og etniske konfliktar, - og
helst for den store økologiske katastrofen som vart sjåande så enorm tydelegvis
på dei siste tiåra.
Etter det som
skjedde i Søraust-Asia på den andre joledag i fjor og ikkje minst i Beslan i
Nord-Ossetia nesten fire månader tidlegare (gjenupplevast framleis som i går!),
vart vårt felles samfunnslivssyn forandra altfor sterkt, uansett personlege
livsverdiar og livstankar, uansett ein ville dette eller ikkje ville. Vel,
livet lyt gå vidare, - seier nokre urokkelege optimistar. Jo,
naturlegvis, livet kan ikkje stoppa upp attåt, - men korleis skulle
livet gå vidare etter dette som hev skjedd? Dette spørsmålet står framleis
opent, og det skulle altfor ikkje lett å finna fram rett svar og løysing.
Veldig monge born mista foreldra, og veldig monge foreldra mista born. Den ekte
jole- og nyårsgleda vår vart senka i bylgjene for godt, og den gleda til
skulestarten den siste hausten i Beslan vart bokstaveleg fysisk drepa. Ein kan
ikkje meir falla i søte utopiske illusjonar. Sorga og desperasjon kom så
utruleg nær som aldri før. Takk til ærede Atle Sommerfeldt, generalsekretæren
åt Kirkens Nødhjelp, som markerte dette ein gong til i sin artikkel i TK fredag
den 21.januar (då heile landet flagga på heil stong for Prinsesse Ingrid
Alexandra, - og dagen før kom det ei melding i TK um at flaumoffertalet
allereie steig upp til 280 000), takk til honom for påminning at den 2.
joledagen også er martyrdagen – St. Stefanusdag – i dei alle kristne
kyrkjene i verda. Takk til Grethe Witzøe, Hedvig Wist og Einar Kr. Pettersen
for aktuelle dikta. Takk til alle som ikkje mista god samvett no i våre
syrgjelege dagane, alle som ikkje falli i kynisme og ikkje vart skadefro.
I år, akkurat i år 2005
som byrja så tragisk, skal Noreg feira to jubilea – hundre år sidan
unionsuppløysinga og ikkje minst 60 år sidan frigjeringa og sigeren i den II.
verdskrigen (tilsaman men nokre andre land, med berre nokre få dagars
forskjell). Men korleis? – dette spørsmålet kjem fram igjen og igjen.
Sorga vår er så djup og useieleg. Hev me alle nok moralsk evne, kapasitet for å
leggja bak oss alt dette som vart upplevd av oss for ikkje lengje sidan? Er me
nok verdige og godt samvettsfulle for å gå i 17. mai-toget og ropa hurra? Skal
gleda vår ikkje vera nok unaturleg, nok kunstig?
Spørsmål, spørsmål
utan svar – ein kjenner ikkje svar enno…
Alex Kurbanov,
Aure
”Kva
den eldgamle byen Novgorod hev hatt å seia for Russlands historie og kultur (i
1989 vart byen 1130 år) er ållment kjent. Novgorod er namngjeten for sin
oldtids skrivekultur. Me kan gjera oss kjend med det levande språket åt ein
Novgorods innbyggjar frå mellomalderen gjennom lesing av brev på never. Desse
breva er skrivne av folk frå forskjellege aldersgrupper og sosial status.
Neverbreva gjer det mogeleg å uppdaga på ny monge sider av mellomalderens
historie, daglegliv, kultur, språk, intelligensstand av 1000 – 1400-talets
Novgorod-innbyggjar, kjenna hans miljø og kultur, hans strev.
”På historisk utviklingsbakgrunn er det heller ikkje
minst viktige gyldne ordskattar som vart skapte av våre forfedrar gjennom
hundreåra, og våre samtidige tek vare på deim. Lesaren kan finna deim i nokre
taledøme av nolevande folk frå forskjellege distrikt i regionen Novgorod og
uppdaga at dei er interessante ord av urgamalt upphav.
”Dei fjerne forfedrane våre vart kjent med naturen
rundt ikring gjennom fornuft, arbeid og kjensler, skapte ordmesterverk som me
ofte ikkje tenkjer på… Men ordet er likeins ein viktig, ”uuttakeleg” del av vår
nasjonale kultur, vårt sjølvmedvet som gjeng med sine røter ned i livsens
tusenårlege sjikt: folkets historie ”atterspeglar” seg i ordet som i
vassdropen” (3, s. 3).
Desse vakre orda (slik kunne det helst vera sagt um
kvar og ein nasjonal språkkultur) er henta frå fyreordet til boka ”Som ein
talar i Novgorod-umrådet” av Prof. Dr. Vera P. Strogova – ei ekte måldame frå Novgorod, som brukte heile
livet sitt til å samla gamle og nyare dialektord frå forskjellege distrikt av
Novgorod (Holmgard)-regionen (tidl. Gardarike). Ho var ei blyg bygdajente som
vart universitetsprofessor med stort namn (diverre er hennar namn veldig lite
kjent, um ikkje heilt ukjent her i Noreg). Kvifor er det akkurat ho som eg no
vil fortelja um? Når nokon stiller spørsmål um korleis folkegrupper frå diverse
umråde i Russland (serleg dei som ligg långt frå kvarandre) kan forstå
kvarandre, er svaret at det ikkje er noko problem i det heile, fordi me nesten
alle ”etniske” russarar (i alle fall, 99,99 %) snakkar (og skriv) læreboknormal
heilt ifrå barndommen. Når det er spørsmål um det finst dialektar i Russland i
det heile tatt, – kan ein svara både ja og nei. Å bruka dialektord, ”bygdaord”
i det russiske folkesamfunnet i forskjellege samanhengar vart aldri rekna som
god folkeskikk (akkurat som her i Noreg for ca. 50 – 60 år sidan), det er
framleis veldig monge vanlege intelligente menneske som meinar at det er
openbert uhøfleg, nesten vulgært. Og sjølvsagt er dialektane ”lagt ned” i
offentleg talemål, i radio- og TV-sendingar. Derfor døydde våre dialektar
nesten ut, berre ein liten del eldre og mellomgenerasjons bygdafolk brukar
framleis eit eller anna dialektord (blanda med fleire læreboknormalord) i sin
daglegtale, dessutan kan tonefall òg vitna um eitt eller anna upphavleg spor av
dialekt som forsvann. Derfor er det svært viktig og aktuelt for våre
språkforskarar og språkhistorikarar å granska og studera dialektrestar, samla og
samanlikna diverse dialektord, gjeva ut dialektordbøker. Dette store arbeidet
byrja allereie på 1800-talet, sidan den store ”Tolkeordbok av det levande
russiske språket” av Vladimir I. Dahl kom ut (denne ordboka i fire bind er
faktisk ei veldig stor ”blandasamling” av både vanlege læreboknormalord, ein
god del dialektord og massevis av gamaldagse ord og lånord, monge av deim er
allereie utdøydde). Arbeidet i dialektforsking utvika seg serleg på 1900-talet,
og ei av dei månge som gjorde ein så stor og viktig innsats i det, var Vera P.
Strogova.
Vera Pavlovna (på norsk er det same som ”Vera
Paulsdotter”) Strogova vart fødd i 1924 i bygdi Lipägi i regionen Tver. Ho
hadde upplevd krigen, byrja å jobba allereie i 17-årsalderen. Vart utdanna
leksikograf og språklærar frå Kalinin (noverande Tver) Pedagogisk Institutt i
1949, seks år seinare fullførte si etterhøgutdanning ved Moskva Universitet. I
april 1956 forsvara ho kandidat-avhandling. Var førskulelærar, lærar i russisk
språk og litteratur på grunnskule, seinare dosent, adjunktprofessor, og sistpå
professor i filologi-slavistikk ved Novgorod Pedagogisk Institutt som sidan
1993 vart ein del av ein større institusjon – Novgorod Universitet.
I Strogovas offentlege biografi er sagt at ho hadde
utmerka språkkjensle, svært breid lingvistisk og metodisk insikt. Ho var veldig
grundig og nøyaktig i sine vitskapsgranskingar, ville støtt gå fram i sin
profesjon, sitt fag. Gjennom monge tiår gjorde ho stort arbeid i
dialekthistorisk leksikologi og leksikografi. I kandidat-avhandlingi si
granskar ho dialekttalemål i umrådet ved elva Msta (nordre del av regionen
Tver), hennar neste artiklar og monografiar er også knytta til gransking av
ordrikdom i nordvestrussiske dialektar og urgamalt Novgorod skriftspråk.
Strogova gav ut yver 100 vitskapsverk, blant månge av desse skal eg serskilt
umtala tre verk frå hennar seinare år, frå 90-talet. Det fyrste som eg vil
nemna, er brosjyren ”Eldgamle stadnamna i Novgorod og der ikring” (1993) – ei
interessant forteljing um fenomenet åt det som heiter ”orienteringstoponym”,
orienteringsstadnamn som merkjer ein stad der ei kyrkje eller eit kloster vart
bygd.
”Dei toponyma, - skriv Strogova i fyreordet åt denne
brosjyren, - hev spesiell tyding. For det fyrste, nokre av deim sprang ut før det
vart bygd kyrkje på denne staden, dei andre vart kjente berre i samband med
kyrkjebyggingi. For det andre, toponyma tente (og tener) til orientering,
peikar på minnesmerke sin plass fordi det var (og er) monge kyrkjer med dei
same namn (her meinast det namna åt nokre helgenar eller kyrkjehøgtidsdagar som
ei eller anna kyrkje vart innvigd til. – A. K.). Det er naudsynt å understreka
at slikt orienteringsstadnamn som peikar på ein eller annan kyrkjebygning,
lever i sitt grunnlag mens kyrkja står; kyrkja sitt liv endar, og toponymet
vert gradvis gløymt; kyrkjenamnet og stadnamnet er uatskillege frå
kvarandre.” (2, s. 3).
I etterordet konkluderar Strogova denne tanken:
”Novgorod-krinsen sine orienteringstoponym som merkjer
plassen (staden) der kyrkja eller klosteret er (var), er urgamle, frå 1000 –
1300-talet. Novgorods toponym finst månge gonger i skriftlege ”minnesmerke” frå
dette territoriet. Desse minnesmerka tek vare på språklege sermerke av
Novgorod-slavar frå oldtidi…
”Monge av orienteringsstadnamna som merkjer ein
eller annan stad, spirte ut långt før kyrkje- eller klosterbygging på dette
territoriet, som berre vitnar um akutt naud for våre forfedrar å skilja eit
geografisk objekt frå eit anna. Utan dette er normalt menneskeliv ikkje mogleg
i det heile tatt; folket gjev namn til ein eller annan stad i fylgje dei teikna
som synest mest viktige, mest vesentlege og karakteristiske for menneska.
Toponyma kan vitna um det geografiske, sosiale og kulturelle miljøet som
forfedrane våre i Novgorod og umlandet levde i.
”Desse stadnamna gjev ikkje berre mogelegskap til å
rekonstruera ein definert utviklingsperiode av eldgamalt russisk språk på eit
konkret territorium i landet, men hjelper også på monge vis til å reisa uppatt
desse landskaps-, kultur- og sosiale levekåra åt russarane i oldtidi. Og i
dette finst deira unike verdi og eksklusivitet for å koma vidare i austslavisk
namngransking.
”Orienteringsstadnamna… er merkelege og levande
kjeldor til å læra noko um den materielle og åndelege kulturen til den eldgamle
Novgorod-innbyggjaren. Språket er også soga vår. Alle veit at mikrotoponyma
(namna på mindre plassar. – A. K.) er kjensgjerningar i èitt språk og kreative
produkt av èitt folk; folkeflytting fører til massestadnamnbytte, mikrotoponym
hev lettast for å forandra seg. ”Stadnamnlagring” på Novgorod-territorium i
månge hundreår vitnar um fast folkesettnad på dette territoriet.” (2, s. 38 – 39).
Ei lita ”utdragsordbok”, ”Som ein talar i
Novgorod-umrådet” (1991) som allereie er umtala, vart ein av dei viktigaste
”mursteinane” til Strogovas siste og faktisk største verk, hovudverket hennar,
laga i samarbeid med fleire andre kollegaer frå språkavdelingi åt Novgorod
Universitet – ”Novgorod Regionordbok” i 12 bind (1992 – 1995). Dette storverket
var ein verdig finale av Strogovas vitskapsliv, det var eigentleg det siste
verket som ho sjølv fullførte (dessutan i 2000, fire år etter ho døydde, kom
det ut eit tilleggsbind nr. 13 som vart eit slags ekstra upplysings- og hjelpemiddel
ved bruk av dei alle førre binda).”Novgorod Regionordbok” var basert på eit
unikt ordkartotek (ca. 400 000 ordkort!) som Strogova samla saman med sine
studentar og kollegaer i yver 30 år – sidan 1959.
Her må eg konstatera det triste faktum at ”Novgorod
Regionordbok” framleis eksisterar i denne fyrste og einaste stensillerte utgåva
i tretten mellomstore hefte på ganske dårleg papir – universitetet hadde (og
hev framleis) ikkje nok pengar for å gjera det på betre måte – Russlands evige
tiggardom, – sjølv um universitetets dåverande rektor, Prof. Dr. Vladimir V.
Soroka tok initiativ og lova å skaffa ekstra pengestøtte for å gjera ei ny
utgåve av denne unike boka i to store bind (det skulle kosta over 5000 US
dollar). Men diverre døydde 58-årige Soroka brått i februar 1998, og denne
idèen vart ikkje røynd (og ingen veit kva som skal skje med dette i
framtidi).
”Novgorod Regionordbok” viser korleis orda vert
brukte i ulike samanhengar og gjev breidare forståing for at ordet kan ha ulik
tyding i ulike umråde. Denne ordboka, i
fylgje Strogova, ”inneheld ord som er i talebruk (men ikkje i læreboknormal) i
den noverande regionen Novgorod, dessutan Volkhov- og Tikhvin-distrikta som før
var inne i regionen Novgorod men no høyrer til regionen Leningrad (St.
Petersburg)... Boka gjev filologisk
ordtolking, inneheld subjekt og umgrep som dialektordet peikar på…
”Ordtyding vert tolka på forskjellege måtar. Viss
litteraturspråket hev ord med nøyaktig same tyding som dialektordet, då vert
dialektordet uppført med den same tydingi… Når det i litteraturspråket ikkje
finst eit einaste ord med absolutt nøyaktig tyding av eitt eller anna
dialektord, då står det nokre synonym med tydingssamanskøyting som nærmar seg
tydingi åt dette dialektordet…
”Dersom litteraturspråket ikkje hev eit ord som
svarar nøyaktig til eit dialektord med hjelp av synonymssamanskøyting, brukar
ordboka ordets utvida tolking. Ordtydingi vert attgjeven ved å peika på eit
felles teikn som knyter eit ord til dei andre orda, og noko/nokre meir konkrete
teikn som skil akkurat dette ordet ut frå fleire ord med felles tyding…”
(4, bd. 1, s. 4 – 7).
Det skulle sjølvsagt vera lurt å finna fram eit døme
på dialektordtolking, eller, som Strogova seier, ein ”illustrasjon” av
ordtyding. Rett nok er det umogleg, eller i allfall svært vanskeleg å gjera det
her i Noreg på russisk, serskilt på dialekt – fyrst og fremst pga. stor
språkbarriere. Men me veit òg at blant
dialektord i èitt eller anna språk kan ein også uppdaga nokre lånord,
ofte med yverraskande tydingar. Så lat meg ta fram eit ganske vanleg ord som
finst både på norsk og russisk – dette er lånordet akkurat, av latinsk upphav som alle veit. I norsk er det eit vanleg
læreboknormalord, men i russisk er det meir eit dialektord. Dette ordet vert
helst brukt i lag med preposisjonen v,
som tyder i, og det heile uttrykket
kan yversetjast som i akkurat (”i det akkurat”). I vår tid vert
uttrykket ”i akkurat” brukt på russisk faktisk i den same tyding som på norsk.
Derimot finn Strogova fram upphavleg dialekttyding som er ansleis: i fylgje
Strogova, tyder ”akkurat”, eller ”i akkurat”: 1) no, 2) allereie (!). (4,
bd. 1, s. 13).
Eit anna og veldig rart døme. Både nordmenn,
russarar og andre seier ”bla, bla, bla” som ljodimitasjon av skravl, altfor
mykje prat. Strogova fører upp dialektordet blabla
med tydingi svært våt, blaut myr (sump) (3, s. 7).
Strogovas bøker og artiklar er fulle av fakta.
Argumentasjon og lingvistiske problemstillingar og -løysingar ligg på eit
veldig høgt nivå. Bøkene til Strogova er godt kjente for monge språkforskarar,
dialektologar, språkhistorikarar og fleire andre interesserte både i Russland,
ex-Sovjetunionen og i utlandet. Strogova sjølv deltok med diverse foredrag i
forskjellege vitskapssymposia og -konferansar i Novgorod, Leningrad (St.
Petersburg), Moskva, Tver, Riga og andre byar. Ho stod som organisator av
studentkonferansar i dialektologi i Novgorod, initiativtakar og aktiv deltakar
på universitetslærarkonferansar i dialektologi og folklore. Ho var også
redaktør av diverse vitskapsbøker som var publisert av Novgorod Pedagogisk
Institutt si språkavdeling.
Strogova var både stor vitskapsdame og ikkje minst
stor pedagog. Ho gav leksjonar i gamalslavisk språk og historisk grammatikk av
russisk språk, heldt spesielle kurs i historisk ordmiljø, onomastikk
(namngransking) og lokal lingvistikk. Ho laga gjerne samarbeidspartnerskap i
sitt arbeid med studentar. Yver 30 diplomverk vart forsvara under hennar
vitskapsleiing. Monge av hennar tidlegare studentar bur og jobbar i forskjellege
stader i Russland og den tidlegare Sovjetunionen. Ho var svært frimodig og open person, krevjande og streng (berre
i positiv tyding, – etternamnet hennar kjem for resten frå det russiske ordet strogy, som tyder akkurat ”streng”) både
til seg sjølv og andre, snill og rettferdig, veldig hjelpsam i naud.
Underskrivne hadde den æra å kjenna Strogova
personleg i dei seinare leveåra hennar – på 80 – 90-talet, då ho jobba saman
med mor mi på den yvernemnde språkavdelingi åt Novgorod Pedagogisk Institutt –
Novgorod Universitet. Hugsar kjempegodt ei veldig snill og blid eldre dame som
nokre av kollegaene hennar i løynd kalla ”Guds Løvetann”. Ein gong, i mai 1994,
var mora mi og eg på besøk hjå Strogova. Ho fortalde mykje um sitt liv, um
prinsipp og metodar for sitt språkarbeid og viste fram utdrag frå det unike
kartoteket sitt som no er lagra i heilskap på universitetsbiblioteket.
Prof.
Dr. philol. Vera
P. Strogova døydde altfor tidleg – i 1996, berre 72 år gml. Ho jobba med
dialektgransking og underviste ved universitetet heilt til slutten av sitt liv.
I november 1997, eit år etter hennar bortgang, var det arrangert ein stor
vitskapskonferanse ”Russiske folkemål: Historie og moderne tilstand” til minne
um henne.
Dette
foredraget vart lesa på årsmøtet åt Aure Mållag den 3. mars 2005, seinare
revidert.
L I
T T E R A
T U R
1. Russiske folkemål: Historie og moderne tilstand.
Vitskapskonferanse til minne um Prof. Vera P. Strogova: Program. 26. – 28.
november 1997 (på russisk). Novgorod, 1997.
2. Strogova, Vera P. Eldgamle stadnamna i Novgorod
og der ikring (på russisk). Novgorod, 1993.
3. Strogova, Vera P. Som ein talar i
Novgorod-umrådet. (på russisk). Novgorod, 1991.
4. Strogova, V. P.; Klevtsova, A. V.; Petrova, L.
J.; Gerd, A. S. og andre. Novgorod Regionordbok (på russisk): Bd. 1 – 12.
Novgorod, 1992 – 1995. Bd. 13. Novgorod, 2000.
Alle sitat er
umsette til nynorsk av artikkelforfattaren.
Menighetsblad for Aure og
Stemshaug, nr. 3, 2005
MIN SALME
Underskrivne
er korkje teolog, filosof eller forfattar, berre musikar, og ”opererer” meir
med notar enn med ord. Så når eg fekk førespurnad å skriva til denne rubrikken
i Bladet, var det ikkje lett for meg å seia ja. Eg voks upp i det ortodokse kristne kyrkjemiljø og hadde
frå før ganske lite (og naivistisk) kjennskap til luthersk kyrkjemusikk i det heile – stort sett var det eldgamle
koralmelodiar frå 1000 – 1700-talet som kvar og ein organist kjenner frå monge
forskjellege koralforspel av J. S. Bach og hans føregjengarar og samtidige. Men
då eg kom hit til Aure for ca. 5 ½ år sidan, opna eg meg for monge fine norske salmemelodiskattar frå den
nasjonalromantiske perioden som eg no er veldig glad i. Ikkje minst er eg som
målmann og mållagsmedlem glad i nynorsk klassisk poesi: Aasen, Vinje, Blix,
Garborg, Hovden og fleire. Så no hev eg plukka ut ein vakker salme av Elias
Blix og L. M. Lindeman frå 1870-talet. Eg synest denne salmen, som gjev eit
fint uttrykk for tillitsfull tru, er ein av deira beste.
Alex
Kurbanov
T Elias
Blix 1875
M Ludvig M. Lindeman 1871
No soli bakom blåe fjell
sitt ljose andlet gøymer,
og mørker over heimen fell,
og jordi ligg og drøymer.
Gud, lat di åsyn lysa ned,
så heilag fred
inn i vårt hjarta strøymer!
2
Kom, Jesus, inn og med meg ver
når det til kvelden stundar!
Og lat din engel standa her
ved lægjet når eg blundar,
og vara vel min kvilestad!
Og vekk meg glad
til song med fugl i lundar!
3
Men når eg her min nattverd held,
og livet kring meg tagnar,
eg minnast må min siste kveld,
då ikkje meir det dagnar.
Når soli neste morgon stend
opp over grend,
ho meg då inkje gagnar.
4
Men Jesus fører meg ved hand,
eg ikkje råd skal sakna.
Han fører meg til livsens land,
der alle stormar spakna.
Når eg i grav er gøymd og duld,
for Kristi skuld
eg skal ein morgon vakna.
Menighetsbladet for Aure og Stemshaug, nr. 4, 2005
ORGELET I AURE
KYRKJE – 25 ÅR!
Tida
gjeng så utruleg fort, og det var den 27. april d.å. akkurat 25 år sidan det
nye mekaniske barokkorgelet vart vigsla i Aurkyrkja! Og det er sikkert veldig
monge gode aurgjeldingar i mellomgenerasjon som hugsar dette som om det var i
går. Me må beda lesarane om orsaking for å vera for seine til å markera dette,
– nyåret 2005 byrja så tragisk då den forskrekkelege flodbylgjekatastrofen i
Søraust-Asia påverka oss enormt sterkt. Så det var ganske monge positive og
hyggjelege ting som kom i skuggen.
Det noverande orgelet i Aurkyrkja er dansk, av
København-firmaet I. Starup & Søn. Det vart sett i
staden for det gamle pneumatiske orgelet som var i svært dårleg teknisk stand,
etter over 55 års trufast teneste i kyrkja sidan atterreisinga i oktober 1924.
Det førre orgelhuset stend framleis, der oppe på venstre sida kan ein tydeleg
sjå årstalet: 1924. Kyrkja vår fekk
eit kjempebra orgel på monge måtar, organisten kosar seg rett og slett med
dette enkle, men samtidig majestetiske instrumentet. Blant fleire verdiar ved
orgelet vil eg nemna både vakker klang som heilt høveleg harmonerer med
akustikken i kyrkjerommet, og serleg mjuk balanse mellom prinsipal- og
fløytestemmene, som diverre ikkje alle orgel – store og små – kan skrøyta av.
Underskrivne trur at nesten alle organistar som spelar eller hev spela på
Aure-orgelet, kan vera stolte av ”sitt” orgel.
Det hev vori så monge interessante kyrkjekonsertar
med ulike organistar og andre musikarar og varierte program på dette orgelet i
25 år. Og underskrivne seier med visse at han aldri hev høyrt frå folk (bl.a. musikarar) negative
tilbakemeldingar om orgelet og orgelmusikken i Aurkyrkja gjennom alle desse åra
(blant fleire organistar som hev hatt æra å spela konsertar her sidan dette
minnerike året 1980, må ein serleg nemna Leidulv Grimsmo (1927 – 1998) og
Gunnar Vik, – dei to spela på orgelvigslinga, saman med Aure Songlag og
Nordmørskoret, – og elles Peder Rensvik, Bernt Bøe, Baard Aarnes og Henning
Sommerro).
Og i vår tid set aurgjeldingar stor pris på orgelet
sitt. Nettopp no i haust foreslo kulturskulen vår at alle elevar i orgelklassen
skal ha praksistimar på kyrkjeorgelet regelmessig, minst ein gong i månaden. Me
vil vona at dette forslaget vil inspirera og stimulera nye ungdomsgenerasjonar
(som diverre er sterkt påverka av dagens pop og rock av svært tvilsam kvalitet)
til interesse i orgelmusikk, kyrkjemusikk og klassisk musikk i det heile. Lev
vel i monge år, ha lukkeleg lagnad, gode orgelet vårt! Tusen takk til dåverande
Aure soknerådet med Ottar Melland som formann, som tok opp tanken om å skaffa
eit skikkeleg fint instrument til Aurkyrkja! Tusen takk til Aure kyrkjekor som
gav bort idéen om å markera orgeljubileet! Og tusen takk til alle som tryllar
fram vakre orgeltonar ovanfrå galleriet!
LISTE OVER ALLE TILSETTE ORGANISTAR I AURE KYRKJE
Ole GRIP Tilsett f.o.m. 1908 t.o.m. januar 1923 då
gamalkyrkja brann ned
Kristi
ARESVIK Tilsett f.o.m. oktober 1924
t.o.m. 1975
Olga
ULSET Tilsett f.o.m. 1975 t.o.m.
juli 1978
Anne-Marit
ODDAN Tilsett f.o.m. 1979 t.o.m.
28. september 1980
Gunvor
LIDAL Tilsett f.o.m. oktober (?)
1980 t.o.m. desember 1990
Brian
HEPWORTH Tilsett f.o.m. desember 1990
t.o.m. oktober 1995
Jason
LAWRENCE Tilsett f.o.m. 22. mai 1996
t.o.m. 1. juli 1999
Alexey
KURBANOV Tilsett f.o.m. 7. april 2000
Sist men ikkje minst største takk til våre
mongeårige trufaste vikarar: Donald Evans (1932 – 2002), Leif Hannasvik,
Ragnhild Finset, Randi Barlaup og Lars Gjerde! Lat meg beda om tilgjeving for
dei andre som eg måtte ha gløymt!
Aure, november
2005
P.S. Då denne artikkelen vart ferdig, kom det ei trist melding om at Gunnar Vik – organist, komponist, aurgjelding, målmann, ærleg menneske – døydde i Surna den 24. november. Han var berre 74,5 år gamal. Me lyser fred over hans kjære minne.
LOBE DEN
HERREN
Orgelmusik
von Russland, Norwegen und Deutschland
Ostern-Konzert
mit
(Organist von
St. Mariakirche zu Aure, Norwegen)
in der Hl.
Dreifaltigkeit Kirche zu Dortmund
Samstag, 13. Mai
2006
Peter
Lindeman (1858 – 1930) – Choralpräludium über ”Lover den Herre” (”Lobe den
Herren”)
Otto
Winter-Hjelm (1837 – 1931) – Zwei Präludien:
-
Vår Herre Krist i dödens band (Christ lag in Todes
Banden)
-
O Fader vår i himmerig (Vater unser in
Himmelreich)
Alexander
Glazounow (1865 – 1936) – Präludium D-Dur, op. 93
Wladimir
Odoïewski (1804 – 1869) – Priére sans Paroles (Gebet ohne Worte)
Per
Steenberg (1870 – 1947) – Festpräludium über ”Nu la oss takke Gud” (”Nun danket
alle Gott”)
Johann
Sebastian Bach – Charles Gounod (1818 – 1893) – Ave Maria (bearb. für Orgel von
S. Kizsa)
Johann
Sebastian Bach (1685 – 1750) – Choralvorspiel über ”Ich ruf` zu Dir, Herr Jesu
Christ”, BWV 639
Rudolph
Magnus Forwald (1869 – 1936) – Festpräludium über ”Krist stod op af döde”
(”Christ steht auf von der Tote”), op. 30 Nr. 3
Sergei
Rachmaninoff (1873 – 1943) – Ave Maria (”Bogoroditse
Dewo”); Melodie (”Tebe poyem”)
Rikard
Nordraak (1842 – 1866) – Purpose, von ”Maria Stuart in Schottland”
Richard
Wagner (1813 – 1883) – Walther`s Preislied, von ”Die Meistersinger von
Nürnberg” (bearb. für Orgel von W. J. Westbrook)
Nicolaus
Tscherepnin (1873 – 1945) – Cherubinisches Lied
Edvard
Grieg (1843 – 1907) – Morgenstimmung, von ”Peer Gynt”, op. 46 Nr. 1 (bearb. für
Orgel von M. Wozny)
Johann
Sebastian Bach (1685 – 1750) – Choralvorspiel über ”Erstanden ist den heil`ge
Christ”, BWV 628
LOBE DEN
HERREN
Orgelmusik
von Russland, Norwegen und Deutschland
Ostern-Konzert mit
(Organist von St. Mariakirche
zu Aure, Norwegen)
in Abdinghofkirche zu
Paderborn
Sonntag, 14. Mai, 2006
Alexander
Glazounow (1865 – 1936) – Präludium D-Dur, op. 93
Christian
Cappelen (1845 – 1916) – Kleines Präludium über ”Lobe den Herren, den mächtigen
König”
Dmitry
Bortnianski (1751 – 1825) – Sonate III B-Dur
Wladimir
Odoïewski (1804 – 1869) – Priére sans Paroles (Gebet ohne Worte)
Per
Steenberg (1870 – 1947) – Festpräludium über ”Nu la oss takke Gud” (”Nun danket
alle Gott”)
Sergei
Rachmaninoff (1873 – 1943) – Melodie (”Tebe poyem”)
César
Cui (1835 – 1918) – Präludium g-Moll
Constantin
Homilius (1840 – 1918?) – Präludium G-Dur
Johann
Sebastian Bach – Charles Gounod (1818 – 1893) – Ave Maria (bearb. für Orgel von
S. Kizsa)
PAUSE
Rikard
Nordraak (1842 – 1866) – Purpose, von ”Maria Stuart in Schottland”
Sergei
Rachmaninoff (1873 – 1943) – Ave Maria (”Bogoroditse Dewo”)
Edvard
Grieg (1843 – 1907) – Morgenstimmung, von ”Peer Gynt”, op. 46 Nr. 1 (bearb. für
Orgel von M. Wozny)
Johannes
Haarklou (1847 – 1925) – Fantasie Triomphale, op. 36
Johann
Sebastian Bach (1685 – 1750) – Choralvorspiel über ”Ich ruf` zu Dir, Herr Jesu
Christ”, BWV 639
Rudolph
Magnus Forwald (1869 – 1936) – Festpräludium über ”Krist stod op af döde” (”Christ
steht auf von der Tote”), op. 30 Nr. 3
Johann
Wilhelm Hässler (1747 – 1822) – Andante G-Dur
Johann
Sebastian Bach (1685 – 1750) – Choralvorspiel über ”Erstanden ist der heil`ge
Christ”, BWV 628
Air,
BWV 1068 (bearb. für Orgel von B. Hesford)
Alexey
Kurbanov (geb. 1971) – Cantabile (Prof. Nina I. Oxentian zugeeignet), op. 108
Christian
Cappelen (1845 – 1916) – Postludium über G. Fr. Händels Thema, op. 27 Nr. 2
NYNORSK PÅ AURSKULANE – UTAN TVIL!!!
Gode
aurgjeldingar! Gode vener og sambygdingar!
Det har alt vore lange ordskifte om den snart
komande folkrøystinga om skulemålforma i Aure, det har vore sagt veldig mange
gode ord om dette i lokalpresse, så trur eg at eg ikkje skulle seia noko særleg
nytt i dette innlegget mitt. Javel, viss ein skulle tenkja litt djupare, skulle
ein ikkje synest at alle desse drøftingane og sjølvaste folkrøystinga er
fryktleg rare ting? Svært rare i seg sjølv… Kvifor da? Jo, grunna den lokale språkkulturelle soga! Har vi aurgjeldingar gløymt
at ”gamle” Aure og Stemshaug lenge har hatt nynorsk i kyrkje og skule? Har vi
gløymt at forfedrane våre skipa Aure og Stemshaug Mållag under målrørsla da dei
sjølv var ungdomar, for akkurat 100 år sia? Har vi også gløymt dei mange andre
nordmøringar som stod og står for nynorsken i tiårsvis? Å stå for nynorsken, å
kjempa for nynorsken som er det ekte norske
språket er vår oppgåve, vårt store
ansvar. Det tyder: å kjempa for vår ekte lokale og nasjonale kulturelle
identitet. (Ein kan tru at her i landet har omgrepet ”lokal” på mange vis lik
stor vekt som ”nasjonal”.) Samstundes
kjempar vi mot ”globalisering”, faktisk amerikanisering av det heile
”postmoderne” samfunnet…
Og våre beste innflyttarar, ein god del av dei med
bokmålsbakgrunn, bør ta skikken der dei kjem og visa djup respekt og ære for
den eksisterande målforma i kommunen vår.
Språket er ein integrert del av soga og framtida vår. For ikkje så lenge
sia kunne ein her i Aure høyra den meininga at kampen for nynorsken i Aure er
tapt… Men det kan ikkje vera heilt slik! Så lenge vi nynorskfolk lever, så
lenge nynorsken eksisterer, skal målarbeidet og målkampen aldri leggast opp! Det ville vera utilgjeveleg galskap og dårskap
viss ein gjev opp i denne striden…
Og ein ting til, ikkje minst viktig: vi er alle
ansvarlege for å berga nynorsken rein og ekte.
Nei, sjølvsagt vil eg absolutt ikkje oppfordra Aurfolket å bruka
”høgnorsk”, men vi kan ikkje vera likesæle til at den ”moderniserte” nynorsken
er i veldig stor fare for ”bokmålisering”.
Vi bør hasta – tida går altfor fort, det er berre få
dagar før den dagen 2. mai som avgjer alt! Og vi vinn kampen vår - om vi vil! ”For fridom, for norskdom, for Aure hurra!”
Takk til alle som kjempar for nynorsken! Eg slår lag med dykk, og svaret mitt
skal vera berre éitt: Nynorsk i Aure –
utan tvil!
Alex Kurbanov,
Aure
Dialekt og nynorsk
Søvesten, 25.04.07
Eg har høyrt enkelte aurgjeldingar seia: ”Æ` lika` itj` nynorsk!”
Korleis går det an å snakka ei dialekt som er hovudsakleg nynorsk, og samstundes
ikkje lika nynorsk? Dette blir eg ikkje så klok på…
Alex
Kurbanov,
Aure
AURE KYRKJE
DEN 15. APRIL 2007
KRISTUS ER OPPSTANDEN
PÅSKE- OG VÅRMUSIKK
Fantasiestykke (Paaskeaftenstemning)
– Christian
Cappelen (1845 – 1916)
Krist er oppstanden!
(fughetta) –
Johann Kaspar Ferdinand Fischer (1650 – 1746?)
Oppstanden er den Herre
Krist!, BWV
628 – Johann Sebastian Bach (1685 – 1750)
Lover den Herre, den mektige
Konge (tokkata)
– Hans Friedrich Micheelsen (1902 –1973)
Ave
Maria (Intermezzo Sinfonico frå ”Cavalleria Rusticana”) (arr. Ch. Nordman) – Pietro Mascagni (1863 – 1945)
Postludium
over et Thema af Händels ”Judas Maccabæus”, op.
27 nr. 2 - Christian Cappelen (1845 – 1916)
Vårpastoral
(A Spring Pastoral) – Waldemar Åhlén (1894 –
1982)
PIANO
I
Only Want To Say (frå ”Jesus Christ Superstar”) –
Andrew Lloyd Webber (*1948)
Frühlingslied
(Vårsong), frå ”Lieder ohne Worte” –
Felix Mendelssohn-Bartholdy (1809 – 1847)
April,
frå ”Havstemninger”, op. 14 nr. 2 – Trygve
Torjussen (1885 – 1977)
Au printemps (Til våren), op. 43 nr. 6 – Edvard Grieg
(1843 – 1907)
Frühlingsrauschen,
op. 32 nr. 3 – Christian Sinding (1856 – 1941)
Mainatt, op. 27 nr. 4 – Selim Palmgren
(1878 – 1951)
Frühlingslied, frå ”Sechs
Skizzen”, op.
28 nr. 5 – Halfdan Kjerulf (1815 – 1868)
Ständchen
(Sérénade) – Franz Schubert (1797 – 1828)
Vaar, frå ”14 små
Fantasistykker”, op. 28 nr. 5 – Johan Backer-Lunde (1874 – 1958)
Frå ”Les Saisons”
(Årstidene), op.
37-bis – Peter I. Tjaikovsky (1840 – 1893):
-
Avril
- Perce-neige (April – Snjoklokka)
-
Mai
– Les nuits de mai (Mai – Kvite netter)
Parafrase over Koralen
”Paaskemorgen slukker Sorgen” – Christian Teilman (1845 – 1909)
Tidens
Krav, 27.06.2007
LESERNES SIDE
GAMAL
BRU: Brua som ein køyrer over på veg frå Aure mot Tevika, fyller heile 100
år i år. Men vet nokon kva for månad i 1907 denne brua opna? (Innsendt av
Alex Kurbanov, Aure).
PEDER KNUDSEN
melodien til den ålment
kjende og kjære jolesongen ”Jeg er saa glad hver Julekveld”, eller ”Eg er so
glad kvar jolekveld” (nr. 60 / 61 i Norsk SalmeBok), var skrivi for nesten 150
år sidan av ein beskjeden komponist og organist frå Sunnmøre og faktisk gjorde
honom landets kjend?
Peder
Knudsen
Peder Knutson Bakke heitte
han upprinneleg, men vart kjend som Peder Knudsen – det var heilt vant
på 1800-talet å bruka patronomiske millomnamn som etternamn, serleg i
bymiljø – slik skulle det vera ”finare” på denne tidi. Peder Knudsen som vart
kalla ”Ålesunds første organist”, var fødd i 1819 ”under garden” Goli på Vågå i
Gudbrandsdalen der faren hans, Knut Bakke, var husmann og ”bygdasongar”.
Diverre finn ein altfor lite og beskjeden informasjon um Knudsen – denne
merkjelege figuren i norsk musikk frå den nasjonalromantiske perioden – på
netet og i andre kjeldor. I sine ungdomsåra byrja Peder fyrst å læra til å vera
skreddar, men hans musikalsk talent tok over – Peder var ekstra dyktig på fele
(og meina at fiolinen var hovudinstrumentet hans), seinare lærte han å spela
endå fleire instrument, komponera musikk og dirigera (serleg då han var
uppteken i militærmusikken i Christiania), ikkje minst å stemma og reparera
klavér og orgel. Peder var kjend med sjølveste Ole Bull (og fekk spela nokre
gongar under hans leiing), også med den namngjetne kordirigenten og komponisten
Johan Didrik Behrens (1820 – 1890). På råd av Behrens vart den unge
gudbrandsdølen tilsett som ”musikar og songinstruktør” i Holmenstrand. Der
hadde Peder vori i nokre år før 1854 då han flytta til Kragerø for å vera
musikkinstruktør i byen. Han var både leiar og fyrstefiolinist i byens to
kammerensembla, lærar i piano, songlærar ved Borgarskulen og instruktør for byens
mannsongforening og blandakor. Han dreiv mykji med komponering sjølv og
arrangering av andre komponistenes verk. Etter kvart vart Knudsens tilhøve i
Kragerø tregare, han fekk seg der både nære vener og sterke motstandarar, og
etter fem utslitne år i Kragerø søkja han stilling som organist på Ålesund og
fekk veldig positivt svar på søknaden sin. So kom han til Ålesund i mai 1859
til å vera organist der i den ”gamle” Ålesund kyrkje som var bygsla i 1854 (og
umkom i den store bybrannen 50 år seinare).
Ovanfør var sagt at Knudsen var kalla ”Ålesunds første organist”, som
ein også kann forstå heilt bokstavleg – Ålesunds kyrkja, i fylgje upplysingar i
”Norsk Orgelregister 1328 – 1992” av Stein Johannes Kolnes, hadde ikkje fått
orgel i det heile i sine fyrste fem år, før 1859. Og det var akkurat året 1859
då Knudsen på Ålesund fekk tonesetja diktet åt den unge på denne tidi (27 år
gml.) forfattarinna frå Østre Toten, Inger Marie Lyche Wexelsen, eller berre
Marie Wexelsen i daglegtale, – ”Barnas Julesang” i ni vers som me alle kjenner
i dag som ”Jeg er saa glad hver Julekveld, thi da blev Jesus fød`”, etter den
fyrste diktlina. I fylgje upplysingar som Elin Huseby frå Bergens Offentlege
Bibliotek gjev, fekk Knudsen høyra gjenom nokre av sine vener at ho Wexelsen hadde
laga ei tekst som ho trengte melodien til. Det var faktisk året før diktet til
Wexelsen stod publisert for fyrste gong i 1860 i den andre barneboki hennar,
”Ketil, en Julegave for de Smaa” (i alt gav ho ut tri barnebøker og monge
fleire vaksnebøker, både dikt og prosa). Ho Elin Huseby skriv også at Wexelsen
og Knudsen vart kjend med kvarandre og hadde havt long brevveksling. Dei to
vart nære vener, og ein kunne tru i fylgje breva at ho Marie vona på frieri frå
han Peder, – men i allfall vart det ikkje slik. Det var ikkje tidlegare enn
jola 1862 då songen ”Jeg er saa glad hver Julekveld” som etter kvart vart
folkekjær, nesten som ei folkvise (i eldre salme- og melodibøker stod det ofte
ikkje ei einaste upplysing um kven komponisten til denne lille salmemelodien
var), var offentleg framført av eit kor for allerfyrste gong – nemleg ved
innviing av Skåtøy kyrkje i Bamble. Diverre fekk Peder Knudsen ikkje leva
lengje på Ålesund – han døydde berre året etter, like før jol 1863, 44 år
gamal. Men den lille vakre jolesalmen hans, derimot, fekk leva eit longt og
lukkeleg liv. Manuskopi av songen sin sendte Knudsen i eit brev til ein av sine
vener med etternamnet Hougen. (Fiolinisten Per Bolstad fortalde at hans far som
også var i venskap med Knudsen, fann manusen blant millom Knudsens
etterlatenskap, det var kort tid før Knudsen døydde.) Ein annan ven, Feragen,
fekk vitja den ovannemnte Hougen ein dag og sjå og høyra songen. Andreas
Feragen, som var lærar, skulle deltaka i Christiania i den komité som skulle
utarbeida eventuelt forslag til ei ny lesebok. So, etter Feragens initiativ,
fekk Wexelsens dikt med Knudsens melodi vera fyrst teken inn i ”Læsebog for
Folkeskolen og Hjemmet” av P.A. Jensen i 1863, Knudsens dødsåret, og deretter
vandra vidare i monge fleire lese-,
song-, salme- og melodibøker,
bl.a. i Landstads Reviderte Salmebok og den noverande Norsk SalmeBok, heller
ikkje minst i utallege jolenotehefte for piano og andre instrument til
musikkskuleundervisning. I 1933 kalla John Stene denne salmen i si bok ”Vår evangeliske salmeskatt: en liten hjelp til innførelse
i våre nye salmebøker” for ”vår uforlignelige julesang”, og den store forfattaren Ronald
Fangen kalla ”Jeg er saa glad hver Julekveld” for ”en av de mest geniale julesalmer
som finnes i Skandinavia”. Jo, denne jolesalme kryssa Noregs grenser og vart
lik kjend og folkekjær både i Danmark og Sverige for lengje sidan. Med utallege
norske emigrantar kryssa den Atlanterhavet og i Amerika fekk minst tri engelske
yversetjingar. Komponistane nordmann Rudolph Magnus Forwald og danske Emil
Juel-Frederiksen hadde laga fine pianoparafraser over Knudsens melodien på
århundreskiftet. I 1906, fem år før Marie Wexelsen døydde i Trondheim 79 år
gamal, fekk diktet hennar seg ”nynorsk drakt” av Bernt Theodor Anker og kom i
”Songbok for Sundagsskule og
Uppbyggjingsmøte”
av biskop Bernt Støylen det same året, og seinare i Nynorsk Salmebok.
Peder Knudsen er gravlagd på
Ålesund kyrkjegard. Gudbrandsdølen vart sunnmøring for godt. På gravmonumentet
hans stend det klårt skrivi at det akkurat var han som komponerte
melodien til ”Jeg er saa glad hver Julekveld”.
Tusen takk til
orgelkonsulenten og målmannen Stein Johannes Kolnes for alle upplysingar!
Peder Knudsens grav på
Ålesund kyrkjegard, mai 2004
Tekst og foto: Alex Kurbanov
Kjeldor:
Kr. R. V.: ”Jeg er så glad
hver julekveld” // Sunnmørsposten, 22.12.1945. Attergjevi i: Medlemsblad for
Norges Organistforbund, nr. 10, 1948.
L(ars) Aa(nestad): Knudsen,
Peder // Kristen Sang og musikk, bd. 2. Oslo, 1965.
Jac. Røken Ødegaard: Barnas
egen julesang. Frå ”Den fantastiske Juleboken”, 1991 //
http://home.online.no/~kgroenha/jac.htm
Elin Huseby: Jeg er så glad
hver julekveld // Nettbiblioteket – Bergens Offentlige Bibliotek
www.nettbiblioteket.no/tema/tema_2005/julekalender/sanger_8.html
ALEXEY KURBANOV
HAR SPILT INN
CD (NordVest-Nytt / 24.01.08)
Tone I .Lyngstad
AURE: Hans første solo cd-innspilling
på piano ble gjennomført forrige uke.
Alexey Kurbanov forteller at
interesserte på Tustna tok initiativ til innspilling i desember. De ønsket seg
julemusikk pluss noe klassisk. Resultatet ble en slags vintermusikk som han har
kalt ”Vintermusikkens store perler”. Det første opptaket ble tatt i desember,
men det viste seg at pianoet i kirka var for dårlig. Nå har de tatt nytt opptak
i gymsalen.
- Det var storm og ruskevær ute, det kan høres enkelte steder. Noe
som passer særledes godt inn i musikken, smiler Kurbanov.
Musikken er litt jul, men
mest vinter.
Det meste er fra
romantikkens periode. Valg av sanger har vært et samarbeide. Nevner noen som:
”Ave Maria” av Franz Schubert, ”Desember” fra ”Årstidene” av Peter Tsjaikovsky,
”L`Adieu” av Ludwig van Beethoven, ”Jul-Vals” av Carl Jularbo, parafrase over
”Jeg er saa glad hver Julekveld” av Rudolph Magnus Forwald og ”En Morgen paa
Alperne” av Theodor Oesten. I alt er det 18 stykker, forteller Kurbanov.
- Når kommer den ut?
- Jeg håper i løpet av januar – februar, men litt vanskelig å si.
Den skal sendes til Oslo og lages der. Alt ellers er lokalt, for eksempel skal
Viskom Aure utforme coveret, sier Kurbanov. RA Audio har gjort opptaket.
Vi nevner at Alexey Kurbanov
kom til Aure for åtte år siden. Han er født i Novgorod, og utdannet på
musikk-konservatoriet i St. Petersburg. Største hovedfag var komposisjon, et
annet orgel. Piano var obligatorisk.
I Aure er han organist i
kirka, og lærer på kulturskolen i piano og orgel. Han akkompagnerer også
barnekoret. Konserter i profesjonelt samarbeid med andre musikere har han hatt
mange steder.
Det er nok mange som gleder
seg til cd-platen kommer ut.
”VINTERMUSIKKENS STORE
PERLER” (NordVest-Nytt / 31.01.08)
Tone I .Lyngstad
AURE: Alexey Kurbanov`s CD
endelig utkommet.
Så er den her,
rykende fersk og uendelig vakker. Perler fra romantikken, spilt på piano av
Alexey Kurbanov. Her er flere sjangere,salongmusikk, klassiske og parafraser –
til og med en slagerlåt som ”Jeux Interdits”. Kurbanov er strålende fornøydmed
alle involverte i produksjonen,dog noe til perfeksjonist på egne vegne.
- Alt er tatt opp på lydopptak i løpet av noen
timer, på flygelet i gymnastikksalen, smiler Kurbanov. Det var full storm ute,
noe som kan
høres i starten. Det passer bare helt perfekt. Altså er det et live-opptak,
ingen miksing, forklarer han. Da kommer jo perfeksjonisten litt frem, må han
innrømme.
Femhundrede cd`er produsert,
og ligger ute for salg både på Tustna og Aure. En eventuell oppfølger er for
tidlig å tenke på, men Kurbanov er åpen for å bidra hos andre som går med
plateinnspillinger. Piano er ikke det eneste instrumentet han behersker.
Kurbanov spiller også orgel og cembalo.
CD UTKOMMET: Alexey
Kurbanov`s CD er nå kommet. - Jeg er spent på salget, og takker mine sponsorer
SpareBank 1 Nordvest avd. Tustna og Kulturenheten, Aure Kommune, sier Kurbanov.
EIT MINNESMERKE
(Tidens Krav / 18.06.08)
9.
april 1940 og 22. juni 1941 er tragiske datoar for Noreg og ex-Sovjetunionen.
Då braut den II. verdskrigen ut for kvart av dei to landa. På Stemshaug
kyrkjegard her i Aure kommune finst det eit merkeleg, strengt gravmonument der
stend:
HER HVILER
TO SOVJETISKE SOLDATER
OMKOMMET I
TYSK FANGENSKAP
STALAG IIB 104 109
STALAG IIB 104 159
Ein veit at det var massevis av krigsfangar frå
ulike land her i Noreg under okkupasjonen, båe militære og sivile. Dei utallege
krigsminnesmerka i forskjellege plassar i landet er stumme vitne som dag etter
dag minner oss um og ikkje let oss gløyma harde og fælslege lærdommar frå
fortidi. Som ein ser, stend ikkje namna til dei to soldatane på gravsteinen,
berre fangenumra deira, meddet som truleg er namnet til fangeleiren der dei
var. Men er det nokon på Stemshaug eller ein annan stad som kanskje kann finna
fram kva dei to soldatane heitte? Eg skulle gjerne tru og vona at namna deira
ikkje kom bort for godt!
”Krig er slutt berre når den siste soldat er gravlagd”,
– sa ein stor hærførar…
Alex Kurbanov,
musikar, organist,
krigsdeltakaranes etterkomar
Tilbake til kapitlar*Hovudside