Ny organisten på plass (Nord Vest - nytt /05.05.2000).

 Etter litt venting har nå endelig Aure kommune fått nyorganisten på plass. Alexéy Kurbanov heter 28 åringen fra St Petersburg, som framover skal bekle orgelkrakken i våre to kirker.

Av Ivar Torseth

Alexéy Kurbanov er som navnet tilsier russer, og kommer fra en "liten" by som heter Novgorod som ligger 200 kilometer sør for Petersburg. St Petersburg har 8 millioner innbyggere, og dit hyttet Alexéy som 15 åring for å studere ferdig innen musikk og som komponist. Aure kommune har med Kurbanov fått tak i en skolert og dyktig musiker og en som vet hva han holder på med. Musikk har vært livet hans, og allerede som 9-åring begynte han på en profesjonell musikkskole. Til å begynne med var det piano, og etter hvert har orgel og komponistutdannelse kommet til.

Språkinteressert

Alexéy Kurbanov har også tidligere vært utenfor Russlands grenser da han i 1993/94 var utvekslingsstudent i Rotterdam. I de siste åra har han tatt en såkalt ekstra gradert utdanning, så det er ingen tvil om at Aure kommune her har fått tak i en dyktig musiker. Allerede denne uka tok Alexéy til med norskundervisning, og han håper at han på kort tid kan lære seg det norske språket.

Jeg er uhyre språkinteressert, og engelsk var noe som jeg lærte ganske tidlig av min mor som er engelsklærer, sier Aures nye organist. Og det var mora som på sett og vis også er skyld i at han nå er havnet i Aure.

· Del var noen av hennes kontakter som var starten til at jeg nå er her. Jeg var. før jeg kom, hit ikke klar over at Aure var så lite. og så langt unna Oslo, sier 28-åringen fra Novgorod som nå har bopel i Ellingsgårdhuset. Men dette tror han ikke skal by på noe problem.

· Jeg har allerede forelsket meg i Aure, og her håper jeg at jeg vil trives, sier Alexéy Kurbanov.

 

Sommerkonsert -piano og prosa (Søvesten / 06.07.2000) 

Av Marte Bugten

AURE: En uhyre spennende semifinale mellom Nederland og Italia, var ikke nok til å holde publikum borte fra Aure skole hvor Alexey Kurbanov holdt konsert sist torsdag .

Omtrent 100 publikummere hadde funnet veien til Aure Barne- og Ungdomsskole hvor kommunens organist holdt konsert torsdag 29. juni. Arrangørene måtte ordne med flere sitteplasser da det kom flere tilskuere enn ventet. Ideskaper Kjell Frode Flø ønsket velkommen til det som skulle vise seg å bli en spennende konsert. Alexey Kurbanov åpnet det hele med å spille temaet fra Pink Panther, og han satte hele stemningen med sin morsomme tolkning av melodien. Repertoaret var variert, og 28-åringen hadde ingen problemer med å variere mellom seriøs klassisk musikk til nyere popmusikk. Vi fikk høre verker fra Tsjaikovskij, Sinding, Halvdan Kjerulf og ikke minst vår egen Edvard Grieg's "Bryllupsdag på Troldhaugen" ble spilt med stor overbevisning, og en kunne tydelig se at pianisten har stor sans for Grieg.

En kan vel også trygt si at det var vanskelig å la være å synge med da toner fra Sir Elton Johns "Can you feel the love tonight" fylte salen - kjærlighet og følelser formelig trengte seg ut av pianoet. Vi fikk også presentert egenkomposisjoner, spennende musikk fra komponisten Alexey.

Store deler av konserten ble spilt med et russisk anstrøk - hurtig og med temperament, konklusjonen er klar: Dette lever stortalentet Alexey Kurbanov for!

Det var lagt inn to pauser i den timelange konserten, og da ble aurgjeldingene underhold med sakprosa av Hans Hyldbakk fremført av Thore Jarl Lindaas. Dette var veldig populære innslag, på tross av dikterens til dels vanskelige surnadalsdialekt. Det lot ikke til å være vanskelig for den voksne delen av publikum, som lo og nikket gjenkjennende til Hyldbakks beskrivelser av han "Stor-Nils Moa", "Maret på hauja" og "Sommar på Nordmøre".Alexey Kurbanov ble applaudert fram til ekstranummer, og publikum trykket ham til sitt bryst da han med humoristisk sans spilte "Du skal få en dag i mara" av Alf Prøysen. Ja, det måtte være det uendelig dårlige sommerværet han siktet til da...

 

Kulturell oppleving i Aure (Tidens Krav. 07/2000).

AURE: Eit gledeleg talrikt publikum fekk ei fin kulturell oppleving i gymsalen ved Aure skule torsdag kveld.

Av DANIEL DYRNES

Organist i Aure, Alexey Kurbanov, viste seg som ein framifrå pianist, og Thore Jarl Lindaas gjorde slett ikkje skam på vår nordmørske poet Hans Hyldbakk. Med ei fin blanding av norsk romantisk musikk amerikansk populærmusikk ispeidd litt russisk og jamvel sjølvkomponert stoff, vart torsdagens sommarkonsert i Aure ein skikkeleg publikumstreffar. Rundt 100 menneske fekk høyre ein pianist med fer-digheiter langt utover det trivielle, med framifrå teknikk og fin dynamikk.

Ikkje minst imponerte Kurbanov med fin tolking av våre nasjonale klassikarar som Sinding, Kjerulf og Grieg. I sær tykte vi tolkinga hans av "Bryllupsdag på Troldhaugen" av Edvard Grieg var utmerkt, og det verkar som Alexey frå Novgorod har sansen for våre musikalske nasjonalskattar. Litt nyare norske tonar var og med på å gjere konserten kjend for publikum gjennom "Vårsøg" av Henning Sommerro og "Du ska få en dag i mara" av Prøysen, som ekstranummer.

Populære komponistar

Elles stod også amerikanske popuplærkomponistar som Mancini, Pollack og Warren på programmet. Kveldens mest utfordrane klangar fekk vi gjennom Kurbanovs eigen komposisjon "Som ein vals", eit stykke som tenderte mot det Wienerklassisk/romantisk i akkordering, men med lange dissonerande parti i melodi. Verkeleg ein vals utanom det vanlege, der ein vel høyrer ein viss russisk "dåm" i det heile. Verkeleg flott var denne valsen. Thore Jarl Lindaas tok for seg nokre av dei mest kjende og kjære dikta av Hans Hyldbakk så som "Poilla-karrain", "Famntak" og "Bastubad", humoristiske og særeigne dikt krydra med dialektord som ein gjerne må ha levd nokre år for å få tak på. Lindaas kan sin Hyldbakk, og sjølv om han vel hadde det litt travelt einskilde gongar, fekk han publikum i retteleg godlune med si lune framføring.

Bak dette arrangementet stod for øvrig eit par eldsjeler som på eiga hand hadde teke initiativet til denne fine kulturstunda, og saman med kulturkontoret i Aure fåh til noko som vel er unikt i aurgjeldsk samanheng. Når det så viser seg at publikum, midt i ei hektisk fotballtid, møter opp i Aure hopetal kan ikkje anna enn særs vellukka bli karkateristikken.

 

Konsert-requiem til minne om Kursk (Aura Avis / 23.08.2000)

Når Alexey Kurbanov setter seg på orgelkrakken i Tingvoll kirke lørdag, er det med blandede følelser. I etterkant av Kursk-tragedien i Barentshavet, er det hele gjort om til et konsert-requiem til minne om menneskene fra ubåten.

Konserten har i seg selv tittelen "Frå Bach til Moon River", men vil altså få et noe annet preg enn tenkt. Kurbanov har selv tatt initiativet til de endringene som er gjort. Den 29-årige russeren trakterer foruten orgel også cembalo, og den midte av de tre avdelingene vil dette være instrumentet.

Alexey Kurbanov er fødd i 1971 i Novgorod, Russland og er i dag organist i Aure prestegjeld og lærer i kulturskulen i Aure kommune.Han har denne allsidige musikk-bakgrunnen: Rachmaninoff musikkskole, Novgorod, 1980-86, piano og komposisjon. Spesialisert musikkskole-lyceum, Leningrad, 1986-90, studerte komposisjon og orgel. Hovedstudium ved Rimski-Korsakov-musikkonservatoriet, Leningrad/St. Petersburg, 1990-95, studerte komposisjon hos professor A. Mnatsakanian og orgel hos professor N. Oxentian. I denne tida (1993-94) studerte han ved Rotterdam musikkonservatorium, Holland, orgel, komposisjon, orgelimprovisasjon og piano.Rimski-Korsakov-musikkonservatoriet, St.Petersburg, 1995-98, orgel hos professor N. Oxentian, cembalo hos dosent E. Seredinskaya og musikkavhandling hos professor dr. S. Hentova. 27. mars 2000 forsvarte han avhandlinga "Russisk orgelmusikkutvikling 1960-åra til 1990-åra" ved musikkonservatoriet i St.Petersburg. Han har komponert mer enn 160 stykker for piano, orgel, kor, strenge- og blåseinstrument. Som organist og musikklærer i Aure har han utmerket seg med nytenking innen kirkemusikken, og han har vist spesiell interesse for den lokale folkemusikken. Han har også stor kunnskap om musikk, så vel norsk og utenlandsk klassisk musikk, som jazz og Hollywoods filmmusikk. I Aure har han blant annet hatt egen flygelkonsert og orgelkonsert i Aure kirke. Etter ubåtulykka i Russland vart denne konserten omarbeidd til et konsert-requiem til minne om menneskene som omkom i ulykka med ubåten "Kursk". Konserten er delt i tre deler, og det vil bli satt pris på om man venter med applaus til etter hver del.

 

Gikk mot rasisme (Tidens Krav / 16.02.01)

Alexey Kurbanov var blant de rundt 70 som deltok i fakkeltoget mot rasisme i Aure i går kveld. Det ble en verdig manifestasjon, der også den drepte Benjamin Hermansen ble minnet. (NYHETER – Side 2).

 

Orgeltoner fra inn- og utland i Stemshaug kirke (Nord Vest - nytt / 20.06.2002).

MINNEKONSERT: Organist Alexey Kurbanov fremførte orgeltoner fra mange land under konserten i Stemshaug kirke forrige onsdag.Onsdag i forrige uke ble det i Aure arrangert konsert i Stemshaug kirke til minne om "brobyggeren" Fridtjof Kristiansen.

Av Marianne Følsvik

Det var organist Alexey Kurbanov som stod for fremføringen av de mange sangene fra land som Norge, USA, Russland, Finland, Brasil, Mexico, Polen, Tsjekkia, Spania, Frankrike og Hellas.

Publikum fikk høre et variert repertoar med både kjente og mer ukjente musikkstykker. Mange gjenkjente nok "Norwegian Wood" av Paul McCartney og John Lennon, "Don't cry for me, Argentina" av Andrew Lloyd Webber, "Nocturne" av Frèdèric Chopin og "Zorba's Dance" av Mikis Theodorakis. Som allsanger mellom de to hoveddelene i programmet ble det sunget "Den blomstertid nå' kommer" og "Gud signe Noregs land".

 

P R O G R A M M E T

"Jeg er nordmand, født i Sverige,

Danmark er mitt fædreland,

Taler russisk som en jøde,

Skjønt jeg er en engelskmand…" (Gammal norsk song)

Til minne om Fridtjof Kristiansen – "brubyggjaren" mellom forskjellege folk og menneska

ORGELTONAR FRÅ MONGE LAND i Stemshaug kyrkje onsdag den 12. juni 2002

ved organist Alexey KURBANOV

NORGE, MITT NORGE Alfred Paulsen (Norge/USA)

NORWEGIAN WOOD John Lennon & Paul McCartney (England), arr. K. Baker

SONG OF THE VOLGA BOATMAN Trad. russisk, arr. O. Petrosky

CAPRICCIO ITALIEN (fragment) Peter Tjaikovsky (Russland), arr. W. Schneider

MUSTALAINEN Oscar Merikanto (Finland), etter trad. ungarsk

BRAZIL Ary Barroso (Brasil), arr. K. Baker

MEXICAN HAT DANCE Trad. meksikansk, arr. K. Baker

I EN ROBÅT TIL KINA Frank Loesser (USA), arr. ukjent

ADDIO A NAPOLI Trad. italiensk, arr. M. Tashiro

SWEDISH RHAPSODY (fragment) Hugo Alfvèn (Sverige), arr. P. Faith & K. Baker

LOCH LOMOND Trad. skotsk, arr. C. Bolton & J. Moore

SPANISH EYES Bert Kæmpfert (Tyskland), arr. K. Baker

MARCH OF THE SIAMESE CHILDREN Richard Rodgers (USA), arr. M. Laub

ESTRELLITA (MIN STJÃRNA) Manuel M. Ponce (Mexico), arr. ukjent

SONG OF INDIA Nikolai Rimski-Korsakov (Russland), arr. ukjent

JAMAICAN RHUMBA Arthur Benjamin (Jamaica?), arr. K. Baker

SHENANDOAH Trad. "sea shanty", arr. C. Bolton & J. Moore

ALLSONG: NoS 763 "Den blomstertid nå kommer"

NOCTURNE i Ess-dur (fragment) Frèdèric Chopin (Polen), arr. ukjent

POEM Zdenèk Fibich (Tsjekkia), arr. Odd Nersveen

LAWRENCE OF ARABIA Maurice Jarre (Frankrike), arr. K. Baker

HUMORESKE Antonin Dvoràk (Tsjekkia), arr. ukjent

IN DUBLIN`S FAIR CITY Trad. irsk, arr. C. Bolton & J. Moore

LA PALOMA Sebastian de Yradier (Kuba/Frankrike), arr. W. Schneider

DON`T CRY FOR ME ARGENTINA Andrew Lloyd Webber (England), arr. K. Baker

RECUERDOS DE LA ALHAMBRA Francisco Tàrrega (Spania), arr. M. Yamauchi

ERZHERZOG JOHANN-LIED Trad. austerriksk, arr. W. Schneider

O FINLAND Jean Sibelius (Finland), arr. P. Sandwall

WIEN BLEIBT WIEN! (marsj) Johann Schrammel (Austerrike), arr. W. Schneider

PLATANAS ROAD Ukjent japansk komponist, arr. T. Masuzawa

HAVAH NAGILAH Trad. jødisk, arr. ukjent

ZORBA`S DANCE Mikis Theodorakis (Hellas), arr. K. Baker

ALLSONG: NoS 738 "Gud signe Noregs land" (sjå baksida)

 

 Dagens elever er framtidens kulturbærere (NordVest - Nytt /22.12.2003).

Av Odd-Thore Erichsrud

NYTT ORGEL: Alexey Kurbanov er til stor berikelse for musikkmiljøet i Aure. Her har han undervisningstime med Ivar Larsen (11) i det gamle aldershjemmet. Larsen begynte i pianoklassa i kulturskolen i 2000, og har allerede hatt suksess som solist i blant annet Aure kyrkje. - Mine femten elever spiller alt fra klassisk til pop. Men etter vi fikk nytt orgel vil de fleste spille det. Min håp er at Ivar og de andre elevene skal bli gode amatører, om de ikke blir proffe musikere på piano. Og at de i framtida bidrar til musikklivet i Aure, sier Kurbanov.

 

Pianister på skolebenken (Tidens Krav, 07.02/2004).

Av Eilif Odde

Organist i Aure, Alexey Kurbanov, var blant dem som benyttet anledningen til å få gode råd fra Diane Andersen.

12-13 pianister fra Trøndelag og Møre og Romsdal benytter Operafestukene til å videreutvikle seg.

Undervisning gjennom masterclass-opplegg er ikke noe nytt i forbindelse med Operafestukene. Det er heller ikke første gang at det er Diane Andersen som står for det faglige. Hun er kjent som konsertpianist (hadde konsert i Los Angeles tidligere i uka), pedagog og jurymedlem. Med Belgia som base, farter hun verden rundt på turneer. Elin Persson, som er leder for korvirksomheten ved Operaen i Kristiansund, skal ha mye av æren for at Andersen har fått øynene opp for Kristiansund. Persson er med i et internasjonalt nettverk for pianister, og det er der at kontakten med Andersen har kommet i stand .

- Ideen er at pianoelever skal få anledning til å bli kjent med pedagoger på høyt nivå, sier Persson.

Over to dager samles unge og voksne, erfarne og ikke fullt så erfarne pianister i Bystyresalen for å få mer kunnskap om hvordan de hvite og sorte tangentene best skal behandles. Felles for alle deltakerne er at de har tilbrakt en del timer på pianokrakken tidligere. Uansett ståsted har de alle noe å lære av pedagogen fra Brussel . Søndag vil Andersen og Persson holde åpen pianokonsert i samme sal For anledningen er to flygler hentet inn. Det blir musikk fra Ungarn og USA, og flere av stykkene får sin uroppførelse i Norge. I den anledning har to av komponistene - Dianne Goolkasian Rahbee og Michael Slayton - meldt sin ankomst til Kristiansund.

 

Menighetsblad for Aure og Stemshaug, nr. 3, 2004.

Kaffipraten - med ein kyrkjeleg medarbeidar: Alexey Kurbanov

Menighetsbladet har vore så heldig å få intervjuavtale med den travelt engasjerte organisten vår, Alexey Kurbanov. No i starten av haustsemesteret skal mange brikker på plass. Alexey spelar fast på gudstenester, andaktar og ved kyrkjelege handlingar (gravferd/bryllaup), øver med konfirmantane, er med på konfirmantleir, besøkjer skulane før bibelutdelinga til femte-klassingane og arrangerer konsert i Stemshaugkyrkja. Oppstarten av piano- og orgelundervisninga i Kulturskulen står elles for tur, attåt samarbeidet med Aure Songlag, Kor i all verden og andre lokale musikarar. Alexey er stadig på farten. - Menighetsbladet er såleis heldig som blir beæra med ein prat over kaffikoppen.

- Kor lenge har du vore i Aure?

- Eg kom hit 7. april 2000, for 4 ½ år sidan. Den ortodokse kyrkja feirar Maria Bodskapsdag denne datoen. Eg ser dette samanfallet som ei Guds velsigning, å få kome til Aure som ei gåve frå Gud!

- Korleis har det seg at du hamna i Aure, då?

- Ja, sei det! Eg er fødd i 1971, og kom som fjortenåring åleine til Sankt Petersburg (då Leningrad) for å studere musikk. Hausten 1999 hadde eg budd 13 år i denne store byen med åtte millionar innbyggarar. Livet i Sankt Petersburg er ikkje berre lett for folk flest. Sjølv hadde eg lang musikkutdanning, men sleit med å få jobb. Økonomien var dårleg, avstandane store, kriminaliteten florerte og terrorfrykten ein ubeden gjest. Eg såg ikkje lenger noka framtid der eg var. - Då dukka det opp ein kamerat som hadde fått seg jobb som organist i Noreg. Han lova å hjelpe meg med søknadene, og dermed søkte eg hausten 1999 fleire stillingar her til lands - utan at eg hadde peiling på kvar plassane låg og kva ei organiststilling gjekk ut på.

- Etter å ha opplevd tilsettinga i Aure (før jul 1999) som eit "positivt sjokk", stod eg så ein aprildag i 2000 på Gardermoen utan å vite nøyaktig kvar eg skulle. Vegen til Aure kom ikkje tydeleg fram på det kartet eg bruka. Heldigvis fekk eg hjelp til å finne dei rette transportmidla nordover. Soknerådsleiar Ivar Husby møtte meg på Kvernberget og frakta meg trygt til Aure. Då kom eg til ein plass eg ikkje hadde den ringaste førestelling om.

- Kvar kjem du eigentleg frå, Alexey?

- Eg er fødd og oppvaksen i Novgorod i Russland, den byen nordiske vikingar kalla Holmgard og som låg i Gardarike. I dag har Novgorod 300.000 innbyggarar. Farslekta mi kjem frå Karelen, ved grensetraktene til Finland, medan morslekta har røtene sine litt aust for Novgorod. Eg har vakse opp med mor og far, søster (Natalia - f. 1976) og mormor i huset. Begge foreldra mine høyrer heime i eit vitskapleg/intellektuelt miljø. Far min er ingeniør, og har hatt ei betrudd stilling som ekspert ved standard- og sertifiseringssenteret i byen. Mor mi underviser i engelsk ved Novgorod Universitet.

- Korleis opplevde du Aure i starten?

- Først opplevdest det sjokkerande å kome til ein så liten plass! Men etter kvart tykte eg det var greitt med så små og rolege forhold, for eg vart utsliten av å bu i Sankt Petersburg. Der gjekk enormt mykje tid med til å reise, ikkje fekk eg tid til å ete, ikkje kunne sinnet kvile eit øyeblikk.

- Er det store skilnader mellom Russland og Norge, mellom Novgorod og Aure?

- Sjølvsagt er det skilnader på fleire område, men ikkje så omfattande som mange nordmenn trur. Russarane er forskjellige som personar - på same måte som nordmennene. Det finst heller ikkje berre ein russisk mentalitet. Dei nordvestlege områda av Russland, der både Murmansk, Novgorod og Sankt Petersburg ligg, har ein mentalitet som på mange måtar liknar den baltiske og nordiske. Dette har både med forhistorie og seinare møteplassar å gjere. Novgorod (som Sankt Petersburg) er ein multikulturell by - med stort etnisk mangfald, der vi har vore vande til å vere opne for ulike kulturelle straumdrag. - Naturen og klimaet i Aure liknar mykje på det vi har i Novgorod-området. Største forskjellen er fjordane og fjella i Aure. Det er generelt meir skog i Russland. Å fare på tur er eg vant med frå barnsbein av. Mor og far har teke oss med i skog og mark. Vanlege russarar går mykje og syklar ofte.

- Enn maten då?

- Eg er eigentleg ikkje så oppteken av mat. Åra i Sankt Petersburg med enkelt kosthald og lite tid til eting har gjort meg nøgd berre eg får ete meg mett. Norsk mat er heilt OK. Med unnatak av norske "spesialitetar" som t.d. lefse, svele og lutefisk på den eine sida - og russiske spesialitetar på den andre sida, er mykje likt. Dessverre er eg ikkje så flink til å lage mat.

- Trivst du i Aure?

- Eg er takksam fordi eg bur i Aure og fordi eg har arbeid og familie. Som de kanskje veit, vart Julia og eg vigde i oktober 2001. Julia er utdanna økonom, med jobberfaring frå eit større russiske gassfirma. - To ting er veldig bra med Aure. Det eine er naturen og turterrenget, som eg brukar så mykje som råd. Eg går og eg syklar. Det andre som eg set særleg pris på, er alle dei trivelege og hjelpsame menneska eg har møtt sidan eg kom hit. Eg er takksam for medarbeidarane i kyrkja, og ikkje mindre takksam for alle andre som har hjelpt meg og vore til glede og støtte. Det er farleg å nemne namn, men eg tek likevel sjansen på å nemne nokre personar/miljø som både har formidla musikk og fellesskap: Roar Engelberg, Bjørn Sjøgren, Åsta Andreassen, Arne Mastad, Morten Arve og Torbjørn Gjerde, Johannes og Lars Gjerde, Ivar Vik, Helge Husby, Torgeir Bergfald, Aure Songlag ved dirigent Harald O. Kalland og Kor i alle verden ved Halvard Haugseth. Sist men ikkje minst må kyrkjekoret takast med. Eg bed så om tilgjeving for dei eg måtte ha gløymt.

- I tillegg til namna ovanfor vil eg nemne tre personar som har betydd svært mykje for meg personleg og musikalsk: Fridtjof Kristiansen (han døydde brått for vel tre år sidan, han var som ein far for meg, eg saknar han veldig, gløymer han aldri!), Asbjørn Klaksvik og Ivar Andresen. - Eg er heldig som har så mange vener. Og eg håper at eg, som Fridtjof, kan få vere ein brubyggar menneskeleg og musikalsk!

- Er det ting du ikkje er så nøgd med?

- Skal eg vere ærleg, må eg svare ja på spørsmålet. - Det eine eg slit med, er alle dei misforståingane eg har opplevd sidan eg kom hit. Heile tida har det oppstått misforståingar. Det er vondt å tenkje på. Først trudde eg at det skuldast språk og dialekt. Men så enkelt er det neppe. Eg har studert dialekten og støttar nynorsken/talemålet gjennom medlemskap i Aure mållag. Likevel er det ikkje alltid at folket og eg skjønar kvarandre. Eg fryktar at grunnen til misforståingane ligg i at eg ikkje blir rekna som eit jamstelt menneske, men av mange blir behandla som eit eksotisk innslag, ein utlending, nesten som ein raritet. Eg ønskjer å vere likemann og medmenneske. Likemann - og først og fremst medmenneske!

- For det andre synest eg det er trist at Aure manglar eit ungdomsmiljø der ungdommen er interesserte i intellektuelle spørsmål. Sjølv er eg 33 år gammal, verken 15 eller 50, og saknar fellesskapet med andre ungdommar som interesserer seg for litteratur, historie, språkforsking, filosofi og musikk. Det er flott med alle venene i mellomgenerasjonen, men …

- Det tredje eg mislikar (kanskje meir med Noreg og Den norske kyrkja allment enn med Aure og kyrkjelydane her spesielt) er flukta frå dei gode tradisjonane. Ikkje minst gjeld dette musikken. I kyrkja blir musikken moderne og lett i staden for traust og solid, og når det gjeld den ikkje-religiøse musikken har eg større sans for slagermelodiar frå 1940- og 50-talet (jfr. Lodin Aukland og Lirekassen) enn dagens pop og rock. Elles synest eg at folkemusikken (både den religiøse og den verdslege) burde ha vore langt høgare verdsett her i landet!

- Korleis ser du på framtida?

- Eg håper framleis å kunne styrkje det musikalske nivået i kommunen. Det er spennande med alle dei dyktige borna og undommane i Kulturskulen. Det er flott når amatørar og profesjonelle samarbeider. Det er kjekt med musikalske innslag i gudstenestene. Eg ønskjer å vere aurgjelding, musikar, bygdamann og kyrkjeleg medarbeidar. Det var Guds gåve å kome hit.

 

"Snakk om hyggelig overraskelse" (Tidens Krav, 02/12/2004)

Alexey Kurbanov takker for julestjerna, som han mener er en svært så hyggelig overraskelse. 

AURE: Det er over fire år siden Alexey Kurbanov startet som organist i Aure, og vår tipser mener han fortjener TKs julestjerne for sitt store engasjement på kulturfronten.

Av Bjørg Elin Sæterbø

- Dette var virkelig en hyggelig overraskelse, sier Kurbanov når julestjerna overrekkes.

Alexey Kurbanov kommer opprinnelig fra Novgorod i Russland. For drøye fireår siden kom han til Aure som organist, en jobb han trives svært godt i.

- Det var svært godt å få komme til fast jobb i Aure, i forhold til utsiktene jeg hadde i Russland. Jeg håper selvfølgelig at folket i kommunen betrakter meg som en aurgjelding og sambygding på lik linje med andre, smiler Kurbanov.

I løpet av årene her i Aure, har Kurbanov utmerket seg på en rekke områder, både innen kirkemusikken og denbrennende interessen for kultur og språk. Han er kulturskolelærer, og er dessuten svært interessert i den lokale folkemusikken.

Alexey Kurbanov stiller alltid opp på ulike arrangement rundt om i kommunen, om det er så store eller små begivenheter. Han har hatt konserter både i Norge og utlandet, og har arrangert en lang rekke konserter med andre musikere i Aure i løpet av årene.

På repertoaret har han alt fra klassisk musikk, jazz og til Hollywood filmmusikk. Kunnskapen strekker seg svært langt både når det gjelder norsk og utenlandsk musikk.

 

KVIFOR, NOREG? (Tidens Krav, 10.01.05)

Eg er djupt deprimert og upprørt. Ein og ein gong til bryr Noreg seg um offera åt denne forferdelege flodbylgjekatastrofen i Søraust-Asia med forskjellege markeringar, samhaldsarrangement, hjelpesendingar, innsamlingsaksjonar, syrgjegudstenester, osv. osv. Men kvifor var landet og regjeringa ikkje solidarisk på slik eller annan måte med mitt heimland i oktober 2002 og september 2004 då hundrevis av menneska umkom i terroraksjonane i eit av Moskva-teatra og i Beslan i Nord-Ossetia? Javel, det skulle vera nesten blasfemisk å samanlikna offertala åt flaumkatastrofen i Asia og terroraksjonane i Russland. Men eg kan ikkje meir halda togn, og må seia at denne styggaste terrormishandlinga i Beslan då over fem hundre menneska umkom, blant deim var ca. 350 born, var lik stor og ufatteleg tragedie for dette lille folket i Nord-Kaukasus og for alle andre i det heile store landet. Her i Aure skal det vera ein stor kulturaksjon i Foldfjorden for å hjelpa flaumoffera, det var nokon del godt folk som tok initiativ. Kvifor var det like eins ingen som ville støtta bl.a. mitt initiativ til å gjera noko liknande for å markera den enklaste gong tragedien i Beslan? Hev folket i Nord-Ossetia og det heile ulukkelege Russland ikkje fortent dette? Kvifor? Er me på ein eller annan måte dårlegare enn dei stakkars indarar, thailendingar, indonesiarar og månge andre som vart ramma av flodbylgjene?

No kan ein berre grua seg til framtida. Lat meg flagga på halv stong på den 17. mai og 7. juni d. å., godeste nordmenn!

Alex Kurbanov,

musikar og målmann,

Novgorod, Russland/Aure på Nordmøre

 

USEMJE, FORTVILING OG BITTERHEIT (NordVest-Nytt, 10.02.05)

Det var ein gong på den 2. joledag då den alle tidenes største naturkatastrofen ramma den heile verda og i løypet av berre eit kort augeblink heiv frå oss alle resten av våre siste illusjonar at me hadde så bra i Noreg som ingen annan. Hugsar kjempegodt at på desse fryktelege romjolsdagane var det nokon representant (nokre representantar?) av dei høgste norske kyrkjemaktene som fyreslo å bruka den alle folkets elskade jolesongen "Deilig er jorden" ("Fager er jordi", – som me målfolket bør kalla den) som ein… protestsong (!). Så uransakeleg! Protest imot… kva eigentleg imot? Imot terror eller nokre andre misgjerningar av menneskehender? Sjølvsagt nei, og då det einaste konklusjon som kjem er at alt som skjer i naturi ikkje kan henda på eit eller anna vis enn berre i fylgje Guds vilje og Guds "naturlova". Så, fekk me no løyve å protestera… imot Gud og Hans vilje?!! Utenkjeleg! Men ein kan klårt lesa i Matteus-evangeliet, kapittel 24: "Folk skal reisa seg mot folk, og rike mot rike, og det skal vera hungersnaud og jordskjelv monge stader. Men alt dette er berre dei fyrste føderiene… Og av di lovløysa hev vorte så stor, skal kjærleiken kolna hjå dei fleste", og vidare: "For då skal det verta så store trengsler som det aldri hev vore frå verda vart skapt og til no… Då skal teiknet åt Menneskesonen syna seg på himmelen, og alle folk på jorda skal setja i med klagerop…" Profeten Daniel og monge andre i det Gamle og Nye Testamenta talar ikkje ein gong til oss um "den øydande styggedomen" ståande på den heilage staden. Så, vart det ikkje sagt av meg, ser dette altfor klårt ut som eitt av dei fyrste teikna av Menneskesonens atterkomst. Berre eitt av deim, - det hev vori fleire før, til dømes Tjernobyl-ulukka (Namnet på stjerna er Malurt, Johannes` openberring 8.11, - stadnamnet er akkurat ukrainsk for "malurt") eller forskrekkelege jordskjelvkatastrofen i Armenia den 7. desember 1988 då yver 100 tusen menneska umkom, tri heile storbyar og masse småbygder vart nesten totalt øydelagd. Ein kan helst seia at det skulle verta største freisting og forføring for kvar og ein rettruande kristen å gjetta eller prøva på noko vis å definera når eigentleg Menneskesonen kjem, - godt sagt båe i Den Heilage Skrifta og hjå Kyrkjas fedrane, som òg seier at me alle likeins lever i dei siste tidene, uansett kor monge tiår, hundreår, tusenår denne verda skal stå før Domedagen, fordi det aldri skal vera eit anna Ny Testamente frå Gud til oss menneska enn berre det Gamle og Nye som me fekk gjenom Guds openberringar i Bibelen. Og det er heller ikkje minst stor freisting og forføring (nei, mykji meir enn berre dette!) for oss syndefulle å protestera så openbert mot Guds vilje i staden for å resignera og venda oss um. Det er berre vår syndig byrgskap og vår skamløyse som spør hyklande inn i oss: "Kvifor, Herre? Kvifor?" "Derfor, menneske! Derfor!" – skulle Herren svara. Slike naturkatastrofane som skjer så brått, brutalt og uventeleg, er faktisk ikkje tilfeldige men på monge måtar straffelege til oss for alt utilgjeveleg galt og stygt som me menneska frå tusenår til tusenår gjorde imot våre næraste – og ikkje minst mot jordi vår, mot naturi – Guds skaparverk. Me alle er skuldige. Skuldige for vår viljug eller uviljug lygn og falskneri mot oss sjølv og kvarandre, for at me vart kraftlause og vanmektige for å forsvara våre born og andre næraste frå vold, drap, krig, terror, rase- og etniske konfliktar, - og helst for den store økologiske katastrofen som vart sjåande så enorm tydelegvis på dei siste tiåra.

Etter det som skjedde i Søraust-Asia på den andre joledag i fjor og ikkje minst i Beslan i Nord-Ossetia nesten fire månader tidlegare (gjenupplevast framleis som i går!), vart vårt felles samfunnslivssyn forandra altfor sterkt, uansett personlege livsverdiar og livstankar, uansett ein ville dette eller ikkje ville. Vel, livet lyt gå vidare, - seier nokre urokkelege optimistar. Jo, naturlegvis, livet kan ikkje stoppa upp attåt, - men korleis skulle livet gå vidare etter dette som hev skjedd? Dette spørsmålet står framleis opent, og det skulle altfor ikkje lett å finna fram rett svar og løysing. Veldig monge born mista foreldra, og veldig monge foreldra mista born. Den ekte jole- og nyårsgleda vår vart senka i bylgjene for godt, og den gleda til skulestarten den siste hausten i Beslan vart bokstaveleg fysisk drepa. Ein kan ikkje meir falla i søte utopiske illusjonar. Sorga og desperasjon kom så utruleg nær som aldri før. Takk til ærede Atle Sommerfeldt, generalsekretæren åt Kirkens Nødhjelp, som markerte dette ein gong til i sin artikkel i TK fredag den 21.januar (då heile landet flagga på heil stong for Prinsesse Ingrid Alexandra, - og dagen før kom det ei melding i TK um at flaumoffertalet allereie steig upp til 280 000), takk til honom for påminning at den 2. joledagen også er martyrdagen – St. Stefanusdag – i dei alle kristne kyrkjene i verda. Takk til Grethe Witzøe, Hedvig Wist og Einar Kr. Pettersen for aktuelle dikta. Takk til alle som ikkje mista god samvett no i våre syrgjelege dagane, alle som ikkje falli i kynisme og ikkje vart skadefro.

I år, akkurat i år 2005 som byrja så tragisk, skal Noreg feira to jubilea – hundre år sidan unionsuppløysinga og ikkje minst 60 år sidan frigjeringa og sigeren i den II. verdskrigen (tilsaman men nokre andre land, med berre nokre få dagars forskjell). Men korleis? – dette spørsmålet kjem fram igjen og igjen. Sorga vår er så djup og useieleg. Hev me alle nok moralsk evne, kapasitet for å leggja bak oss alt dette som vart upplevd av oss for ikkje lengje sidan? Er me nok verdige og godt samvettsfulle for å gå i 17. mai-toget og ropa hurra? Skal gleda vår ikkje vera nok unaturleg, nok kunstig?

Spørsmål, spørsmål utan svar – ein kjenner ikkje svar enno…

Alex Kurbanov,

Aure

 

 

VERA P. STROGOVA –

EI MÅLDAME FRÅ NOVGOROD (HOLMGARD)

 

Av Alex KURBANOV

 

”Kva den eldgamle byen Novgorod hev hatt å seia for Russlands historie og kultur (i 1989 vart byen 1130 år) er ållment kjent. Novgorod er namngjeten for sin oldtids skrivekultur. Me kan gjera oss kjend med det levande språket åt ein Novgorods innbyggjar frå mellomalderen gjennom lesing av brev på never. Desse breva er skrivne av folk frå forskjellege aldersgrupper og sosial status. Neverbreva gjer det mogeleg å uppdaga på ny monge sider av mellomalderens historie, daglegliv, kultur, språk, intelligensstand av 1000 – 1400-talets Novgorod-innbyggjar, kjenna hans miljø og kultur, hans strev.

 

”På historisk utviklingsbakgrunn er det heller ikkje minst viktige gyldne ordskattar som vart skapte av våre forfedrar gjennom hundreåra, og våre samtidige tek vare på deim. Lesaren kan finna deim i nokre taledøme av nolevande folk frå forskjellege distrikt i regionen Novgorod og uppdaga at dei er interessante ord av urgamalt upphav.

 

”Dei fjerne forfedrane våre vart kjent med naturen rundt ikring gjennom fornuft, arbeid og kjensler, skapte ordmesterverk som me ofte ikkje tenkjer på… Men ordet er likeins ein viktig, ”uuttakeleg” del av vår nasjonale kultur, vårt sjølvmedvet som gjeng med sine røter ned i livsens tusenårlege sjikt: folkets historie ”atterspeglar” seg i ordet som i vassdropen” (3, s. 3).

 

Desse vakre orda (slik kunne det helst vera sagt um kvar og ein nasjonal språkkultur) er henta frå fyreordet til boka ”Som ein talar i Novgorod-umrådet” av Prof. Dr. Vera P. Strogova – ei ekte måldame frå Novgorod, som brukte heile livet sitt til å samla gamle og nyare dialektord frå forskjellege distrikt av Novgorod (Holmgard)-regionen (tidl. Gardarike). Ho var ei blyg bygdajente som vart universitetsprofessor med stort namn (diverre er hennar namn veldig lite kjent, um ikkje heilt ukjent her i Noreg). Kvifor er det akkurat ho som eg no vil fortelja um? Når nokon stiller spørsmål um korleis folkegrupper frå diverse umråde i Russland (serleg dei som ligg långt frå kvarandre) kan forstå kvarandre, er svaret at det ikkje er noko problem i det heile, fordi me nesten alle ”etniske” russarar (i alle fall, 99,99 %) snakkar (og skriv) læreboknormal heilt ifrå barndommen. Når det er spørsmål um det finst dialektar i Russland i det heile tatt, – kan ein svara både ja og nei. Å bruka dialektord, ”bygdaord” i det russiske folkesamfunnet i forskjellege samanhengar vart aldri rekna som god folkeskikk (akkurat som her i Noreg for ca. 50 – 60 år sidan), det er framleis veldig monge vanlege intelligente menneske som meinar at det er openbert uhøfleg, nesten vulgært. Og sjølvsagt er dialektane ”lagt ned” i offentleg talemål, i radio- og TV-sendingar. Derfor døydde våre dialektar nesten ut, berre ein liten del eldre og mellomgenerasjons bygdafolk brukar framleis eit eller anna dialektord (blanda med fleire læreboknormalord) i sin daglegtale, dessutan kan tonefall òg vitna um eitt eller anna upphavleg spor av dialekt som forsvann. Derfor er det svært viktig og aktuelt for våre språkforskarar og språkhistorikarar å granska og studera dialektrestar, samla og samanlikna diverse dialektord, gjeva ut dialektordbøker. Dette store arbeidet byrja allereie på 1800-talet, sidan den store ”Tolkeordbok av det levande russiske språket” av Vladimir I. Dahl kom ut (denne ordboka i fire bind er faktisk ei veldig stor ”blandasamling” av både vanlege læreboknormalord, ein god del dialektord og massevis av gamaldagse ord og lånord, monge av deim er allereie utdøydde). Arbeidet i dialektforsking utvika seg serleg på 1900-talet, og ei av dei månge som gjorde ein så stor og viktig innsats i det, var Vera P. Strogova.   

 

Vera Pavlovna (på norsk er det same som ”Vera Paulsdotter”) Strogova vart fødd i 1924 i bygdi Lipägi i regionen Tver. Ho hadde upplevd krigen, byrja å jobba allereie i 17-årsalderen. Vart utdanna leksikograf og språklærar frå Kalinin (noverande Tver) Pedagogisk Institutt i 1949, seks år seinare fullførte si etterhøgutdanning ved Moskva Universitet. I april 1956 forsvara ho kandidat-avhandling. Var førskulelærar, lærar i russisk språk og litteratur på grunnskule, seinare dosent, adjunktprofessor, og sistpå professor i filologi-slavistikk ved Novgorod Pedagogisk Institutt som sidan 1993 vart ein del av ein større institusjon – Novgorod Universitet.

 

I Strogovas offentlege biografi er sagt at ho hadde utmerka språkkjensle, svært breid lingvistisk og metodisk insikt. Ho var veldig grundig og nøyaktig i sine vitskapsgranskingar, ville støtt gå fram i sin profesjon, sitt fag. Gjennom monge tiår gjorde ho stort arbeid i dialekthistorisk leksikologi og leksikografi. I kandidat-avhandlingi si granskar ho dialekttalemål i umrådet ved elva Msta (nordre del av regionen Tver), hennar neste artiklar og monografiar er også knytta til gransking av ordrikdom i nordvestrussiske dialektar og urgamalt Novgorod skriftspråk. Strogova gav ut yver 100 vitskapsverk, blant månge av desse skal eg serskilt umtala tre verk frå hennar seinare år, frå 90-talet. Det fyrste som eg vil nemna, er brosjyren ”Eldgamle stadnamna i Novgorod og der ikring” (1993) – ei interessant forteljing um fenomenet åt det som heiter ”orienteringstoponym”, orienteringsstadnamn som merkjer ein stad der ei kyrkje eller eit kloster vart bygd.

 

”Dei toponyma, - skriv Strogova i fyreordet åt denne brosjyren, - hev spesiell tyding. For det fyrste, nokre av deim sprang ut før det vart bygd kyrkje på denne staden, dei andre vart kjente berre i samband med kyrkjebyggingi. For det andre, toponyma tente (og tener) til orientering, peikar på minnesmerke sin plass fordi det var (og er) monge kyrkjer med dei same namn (her meinast det namna åt nokre helgenar eller kyrkjehøgtidsdagar som ei eller anna kyrkje vart innvigd til. – A. K.). Det er naudsynt å understreka at slikt orienteringsstadnamn som peikar på ein eller annan kyrkjebygning, lever i sitt grunnlag mens kyrkja står; kyrkja sitt liv endar, og toponymet vert gradvis gløymt; kyrkjenamnet og stadnamnet er uatskillege frå kvarandre.”  (2, s. 3). 

 

I etterordet konkluderar Strogova denne tanken:

 

”Novgorod-krinsen sine orienteringstoponym som merkjer plassen (staden) der kyrkja eller klosteret er (var), er urgamle, frå 1000 – 1300-talet. Novgorods toponym finst månge gonger i skriftlege ”minnesmerke” frå dette territoriet. Desse minnesmerka tek vare på språklege sermerke av Novgorod-slavar frå oldtidi…

 

”Monge av orienteringsstadnamna som merkjer ein eller annan stad, spirte ut långt før kyrkje- eller klosterbygging på dette territoriet, som berre vitnar um akutt naud for våre forfedrar å skilja eit geografisk objekt frå eit anna. Utan dette er normalt menneskeliv ikkje mogleg i det heile tatt; folket gjev namn til ein eller annan stad i fylgje dei teikna som synest mest viktige, mest vesentlege og karakteristiske for menneska. Toponyma kan vitna um det geografiske, sosiale og kulturelle miljøet som forfedrane våre i Novgorod og umlandet levde i.

 

”Desse stadnamna gjev ikkje berre mogelegskap til å rekonstruera ein definert utviklingsperiode av eldgamalt russisk språk på eit konkret territorium i landet, men hjelper også på monge vis til å reisa uppatt desse landskaps-, kultur- og sosiale levekåra åt russarane i oldtidi. Og i dette finst deira unike verdi og eksklusivitet for å koma vidare i austslavisk namngransking.

 

”Orienteringsstadnamna… er merkelege og levande kjeldor til å læra noko um den materielle og åndelege kulturen til den eldgamle Novgorod-innbyggjaren. Språket er også soga vår. Alle veit at mikrotoponyma (namna på mindre plassar. – A. K.) er kjensgjerningar i èitt språk og kreative produkt av èitt folk; folkeflytting fører til massestadnamnbytte, mikrotoponym hev lettast for å forandra seg. ”Stadnamnlagring” på Novgorod-territorium i månge hundreår vitnar um fast folkesettnad på dette territoriet.”  (2, s. 38 – 39).

 

Ei lita ”utdragsordbok”, ”Som ein talar i Novgorod-umrådet” (1991) som allereie er umtala, vart ein av dei viktigaste ”mursteinane” til Strogovas siste og faktisk største verk, hovudverket hennar, laga i samarbeid med fleire andre kollegaer frå språkavdelingi åt Novgorod Universitet – ”Novgorod Regionordbok” i 12 bind (1992 – 1995). Dette storverket var ein verdig finale av Strogovas vitskapsliv, det var eigentleg det siste verket som ho sjølv fullførte (dessutan i 2000, fire år etter ho døydde, kom det ut eit tilleggsbind nr. 13 som vart eit slags ekstra upplysings- og hjelpemiddel ved bruk av dei alle førre binda).”Novgorod Regionordbok” var basert på eit unikt ordkartotek (ca. 400 000 ordkort!) som Strogova samla saman med sine studentar og kollegaer i yver 30 år – sidan 1959.

 

Her må eg konstatera det triste faktum at ”Novgorod Regionordbok” framleis eksisterar i denne fyrste og einaste stensillerte utgåva i tretten mellomstore hefte på ganske dårleg papir – universitetet hadde (og hev framleis) ikkje nok pengar for å gjera det på betre måte – Russlands evige tiggardom, – sjølv um universitetets dåverande rektor, Prof. Dr. Vladimir V. Soroka tok initiativ og lova å skaffa ekstra pengestøtte for å gjera ei ny utgåve av denne unike boka i to store bind (det skulle kosta over 5000 US dollar). Men diverre døydde 58-årige Soroka brått i februar 1998, og denne idèen vart ikkje røynd (og ingen veit kva som skal skje med dette i framtidi).  

 

”Novgorod Regionordbok” viser korleis orda vert brukte i ulike samanhengar og gjev breidare forståing for at ordet kan ha ulik tyding i ulike umråde.  Denne ordboka, i fylgje Strogova, ”inneheld ord som er i talebruk (men ikkje i læreboknormal) i den noverande regionen Novgorod, dessutan Volkhov- og Tikhvin-distrikta som før var inne i regionen Novgorod men no høyrer til regionen Leningrad (St. Petersburg)...  Boka gjev filologisk ordtolking, inneheld subjekt og umgrep som dialektordet peikar på…

 

”Ordtyding vert tolka på forskjellege måtar. Viss litteraturspråket hev ord med nøyaktig same tyding som dialektordet, då vert dialektordet uppført med den same tydingi… Når det i litteraturspråket ikkje finst eit einaste ord med absolutt nøyaktig tyding av eitt eller anna dialektord, då står det nokre synonym med tydingssamanskøyting som nærmar seg tydingi åt dette dialektordet…

 

”Dersom litteraturspråket ikkje hev eit ord som svarar nøyaktig til eit dialektord med hjelp av synonymssamanskøyting, brukar ordboka ordets utvida tolking. Ordtydingi vert attgjeven ved å peika på eit felles teikn som knyter eit ord til dei andre orda, og noko/nokre meir konkrete teikn som skil akkurat dette ordet ut frå fleire ord med felles tyding…” (4,  bd. 1, s. 4 – 7).

 

Det skulle sjølvsagt vera lurt å finna fram eit døme på dialektordtolking, eller, som Strogova seier, ein ”illustrasjon” av ordtyding. Rett nok er det umogleg, eller i allfall svært vanskeleg å gjera det her i Noreg på russisk, serskilt på dialekt – fyrst og fremst pga. stor språkbarriere. Men me veit òg at blant  dialektord i èitt eller anna språk kan ein også uppdaga nokre lånord, ofte med yverraskande tydingar. Så lat meg ta fram eit ganske vanleg ord som finst både på norsk og russisk – dette er lånordet akkurat, av latinsk upphav som alle veit. I norsk er det eit vanleg læreboknormalord, men i russisk er det meir eit dialektord. Dette ordet vert helst brukt i lag med preposisjonen v, som tyder i, og det heile uttrykket kan yversetjast som i akkurat (”i det akkurat”). I vår tid vert uttrykket ”i akkurat” brukt på russisk faktisk i den same tyding som på norsk. Derimot finn Strogova fram upphavleg dialekttyding som er ansleis: i fylgje Strogova, tyder ”akkurat”, eller ”i akkurat”: 1) no, 2) allereie (!). (4, bd. 1, s. 13).

 

Eit anna og veldig rart døme. Både nordmenn, russarar og andre seier ”bla, bla, bla” som ljodimitasjon av skravl, altfor mykje prat. Strogova fører upp dialektordet blabla med tydingi svært våt, blaut myr (sump) (3, s. 7).

 

Strogovas bøker og artiklar er fulle av fakta. Argumentasjon og lingvistiske problemstillingar og -løysingar ligg på eit veldig høgt nivå. Bøkene til Strogova er godt kjente for monge språkforskarar, dialektologar, språkhistorikarar og fleire andre interesserte både i Russland, ex-Sovjetunionen og i utlandet. Strogova sjølv deltok med diverse foredrag i forskjellege vitskapssymposia og -konferansar i Novgorod, Leningrad (St. Petersburg), Moskva, Tver, Riga og andre byar. Ho stod som organisator av studentkonferansar i dialektologi i Novgorod, initiativtakar og aktiv deltakar på universitetslærarkonferansar i dialektologi og folklore. Ho var også redaktør av diverse vitskapsbøker som var publisert av Novgorod Pedagogisk Institutt si språkavdeling.

 

Strogova var både stor vitskapsdame og ikkje minst stor pedagog. Ho gav leksjonar i gamalslavisk språk og historisk grammatikk av russisk språk, heldt spesielle kurs i historisk ordmiljø, onomastikk (namngransking) og lokal lingvistikk. Ho laga gjerne samarbeidspartnerskap i sitt arbeid med studentar. Yver 30 diplomverk vart forsvara under hennar vitskapsleiing. Monge av hennar tidlegare studentar bur og jobbar i forskjellege stader i Russland og den tidlegare Sovjetunionen.  Ho var svært frimodig og open person, krevjande og streng (berre i positiv tyding, – etternamnet hennar kjem for resten frå det russiske ordet strogy, som tyder akkurat ”streng”) både til seg sjølv og andre, snill og rettferdig, veldig hjelpsam i naud.

 

Underskrivne hadde den æra å kjenna Strogova personleg i dei seinare leveåra hennar – på 80 – 90-talet, då ho jobba saman med mor mi på den yvernemnde språkavdelingi åt Novgorod Pedagogisk Institutt – Novgorod Universitet. Hugsar kjempegodt ei veldig snill og blid eldre dame som nokre av kollegaene hennar i løynd kalla ”Guds Løvetann”. Ein gong, i mai 1994, var mora mi og eg på besøk hjå Strogova. Ho fortalde mykje um sitt liv, um prinsipp og metodar for sitt språkarbeid og viste fram utdrag frå det unike kartoteket sitt som no er lagra i heilskap på universitetsbiblioteket.

 

Prof. Dr. philol. Vera P. Strogova døydde altfor tidleg – i 1996, berre 72 år gml. Ho jobba med dialektgransking og underviste ved universitetet heilt til slutten av sitt liv. I november 1997, eit år etter hennar bortgang, var det arrangert ein stor vitskapskonferanse ”Russiske folkemål: Historie og moderne tilstand” til minne um henne.

 

Aure, februar – mai 2005

 

Dette foredraget vart lesa på årsmøtet åt Aure Mållag den 3. mars 2005, seinare revidert.

 

 

L  I  T  T  E  R  A  T  U  R

 

1. Russiske folkemål: Historie og moderne tilstand. Vitskapskonferanse til minne um Prof. Vera P. Strogova: Program. 26. – 28. november 1997 (på russisk). Novgorod, 1997.

2. Strogova, Vera P. Eldgamle stadnamna i Novgorod og der ikring (på russisk). Novgorod, 1993.

3. Strogova, Vera P. Som ein talar i Novgorod-umrådet. (på russisk). Novgorod, 1991. 

4. Strogova, V. P.; Klevtsova, A. V.; Petrova, L. J.; Gerd, A. S. og andre. Novgorod Regionordbok (på russisk): Bd. 1 – 12. Novgorod, 1992 – 1995. Bd. 13. Novgorod, 2000.

 

Alle sitat er umsette til nynorsk av artikkelforfattaren.

 

 

  

Menighetsblad for Aure og Stemshaug, nr. 3, 2005

 

MIN  SALME

 

Underskrivne er korkje teolog, filosof eller forfattar, berre musikar, og ”opererer” meir med notar enn med ord. Så når eg fekk førespurnad å skriva til denne rubrikken i Bladet, var det ikkje lett for meg å seia ja. Eg voks upp i det ortodokse kristne kyrkjemiljø og hadde frå før ganske lite (og naivistisk) kjennskap til luthersk kyrkjemusikk i det heile – stort sett var det eldgamle koralmelodiar frå 1000 – 1700-talet som kvar og ein organist kjenner frå monge forskjellege koralforspel av J. S. Bach og hans føregjengarar og samtidige. Men då eg kom hit til Aure for ca. 5 ½ år sidan, opna eg meg for monge fine norske salmemelodiskattar frå den nasjonalromantiske perioden som eg no er veldig glad i. Ikkje minst er eg som målmann og mållagsmedlem glad i nynorsk klassisk poesi: Aasen, Vinje, Blix, Garborg, Hovden og fleire. Så no hev eg plukka ut ein vakker salme av Elias Blix og L. M. Lindeman frå 1870-talet. Eg synest denne salmen, som gjev eit fint uttrykk for tillitsfull tru, er ein av deira beste.

 

Alex Kurbanov

817 - No soli bakom blåe fjell

 

T Elias Blix 1875
M Ludvig M. Lindeman 1871

 

No soli bakom blåe fjell
sitt ljose andlet gøymer,
og mørker over heimen fell,
og jordi ligg og drøymer.
Gud, lat di åsyn lysa ned,
så heilag fred
inn i vårt hjarta strøymer!

2
Kom, Jesus, inn og med meg ver
når det til kvelden stundar!
Og lat din engel standa her
ved lægjet når eg blundar,
og vara vel min kvilestad!
Og vekk meg glad
til song med fugl i lundar!

3
Men når eg her min nattverd held,
og livet kring meg tagnar,
eg minnast må min siste kveld,
då ikkje meir det dagnar.
Når soli neste morgon stend
opp over grend,
ho meg då inkje gagnar.

4
Men Jesus fører meg ved hand,
eg ikkje råd skal sakna.
Han fører meg til livsens land,
der alle stormar spakna.
Når eg i grav er gøymd og duld,
for Kristi skuld
eg skal ein morgon vakna.

 

 

 

 

Menighetsbladet for Aure og Stemshaug, nr. 4, 2005

 

 

ORGELET  I  AURE  KYRKJE – 25  ÅR!

 

 

Tida gjeng så utruleg fort, og det var den 27. april d.å. akkurat 25 år sidan det nye mekaniske barokkorgelet vart vigsla i Aurkyrkja! Og det er sikkert veldig monge gode aurgjeldingar i mellomgenerasjon som hugsar dette som om det var i går. Me må beda lesarane om orsaking for å vera for seine til å markera dette, – nyåret 2005 byrja så tragisk då den forskrekkelege flodbylgjekatastrofen i Søraust-Asia påverka oss enormt sterkt. Så det var ganske monge positive og hyggjelege ting som kom i skuggen.

 

Det noverande orgelet i Aurkyrkja er dansk, av København-firmaet  I. Starup & Søn. Det vart sett i staden for det gamle pneumatiske orgelet som var i svært dårleg teknisk stand, etter over 55 års trufast teneste i kyrkja sidan atterreisinga i oktober 1924. Det førre orgelhuset stend framleis, der oppe på venstre sida kan ein tydeleg sjå årstalet: 1924. Kyrkja vår fekk eit kjempebra orgel på monge måtar, organisten kosar seg rett og slett med dette enkle, men samtidig majestetiske instrumentet. Blant fleire verdiar ved orgelet vil eg nemna både vakker klang som heilt høveleg harmonerer med akustikken i kyrkjerommet, og serleg mjuk balanse mellom prinsipal- og fløytestemmene, som diverre ikkje alle orgel – store og små – kan skrøyta av. Underskrivne trur at nesten alle organistar som spelar eller hev spela på Aure-orgelet, kan vera stolte av ”sitt” orgel.

 

Det hev vori så monge interessante kyrkjekonsertar med ulike organistar og andre musikarar og varierte program på dette orgelet i 25 år. Og underskrivne seier med visse at han aldri hev høyrt frå folk (bl.a. musikarar) negative tilbakemeldingar om orgelet og orgelmusikken i Aurkyrkja gjennom alle desse åra (blant fleire organistar som hev hatt æra å spela konsertar her sidan dette minnerike året 1980, må ein serleg nemna Leidulv Grimsmo (1927 – 1998) og Gunnar Vik, – dei to spela på orgelvigslinga, saman med Aure Songlag og Nordmørskoret, – og elles Peder Rensvik, Bernt Bøe, Baard Aarnes og Henning Sommerro).

 

Og i vår tid set aurgjeldingar stor pris på orgelet sitt. Nettopp no i haust foreslo kulturskulen vår at alle elevar i orgelklassen skal ha praksistimar på kyrkjeorgelet regelmessig, minst ein gong i månaden. Me vil vona at dette forslaget vil inspirera og stimulera nye ungdomsgenerasjonar (som diverre er sterkt påverka av dagens pop og rock av svært tvilsam kvalitet) til interesse i orgelmusikk, kyrkjemusikk og klassisk musikk i det heile. Lev vel i monge år, ha lukkeleg lagnad, gode orgelet vårt! Tusen takk til dåverande Aure soknerådet med Ottar Melland som formann, som tok opp tanken om å skaffa eit skikkeleg fint instrument til Aurkyrkja! Tusen takk til Aure kyrkjekor som gav bort idéen om å markera orgeljubileet! Og tusen takk til alle som tryllar fram vakre orgeltonar ovanfrå galleriet!

 

 

LISTE OVER ALLE TILSETTE ORGANISTAR I AURE KYRKJE

 

Ole GRIP  Tilsett f.o.m. 1908 t.o.m. januar 1923 då gamalkyrkja brann ned

 

Kristi ARESVIK  Tilsett f.o.m. oktober 1924 t.o.m. 1975

 

Olga ULSET  Tilsett f.o.m. 1975 t.o.m. juli 1978

 

Anne-Marit ODDAN   Tilsett f.o.m. 1979 t.o.m. 28. september 1980

 

Gunvor LIDAL  Tilsett f.o.m. oktober (?) 1980 t.o.m. desember 1990

 

Brian HEPWORTH   Tilsett f.o.m. desember 1990 t.o.m. oktober 1995

 

Jason LAWRENCE   Tilsett f.o.m. 22. mai 1996 t.o.m. 1. juli 1999

 

Alexey KURBANOV   Tilsett f.o.m. 7. april 2000

 

Sist men ikkje minst største takk til våre mongeårige trufaste vikarar: Donald Evans (1932 – 2002), Leif Hannasvik, Ragnhild Finset, Randi Barlaup og Lars Gjerde! Lat meg beda om tilgjeving for dei andre som eg måtte ha gløymt!

 

Alex Kurbanov

Aure, november 2005

 

P.S. Då denne artikkelen vart ferdig, kom det ei trist melding om at Gunnar Vik – organist, komponist, aurgjelding, målmann, ærleg menneske – døydde i Surna den 24. november. Han var berre 74,5 år gamal. Me lyser fred over hans kjære minne.

 

 

 

LOBE  DEN  HERREN

Orgelmusik von Russland, Norwegen und Deutschland

Ostern-Konzert mit

ALEXEY  KURBANOV

(Organist von St. Mariakirche zu Aure, Norwegen)

in der Hl. Dreifaltigkeit Kirche zu Dortmund

Samstag, 13. Mai 2006

 

Peter Lindeman (1858 – 1930) – Choralpräludium über ”Lover den Herre” (”Lobe den Herren”)

Otto Winter-Hjelm (1837 – 1931) – Zwei Präludien:

-          Vår Herre Krist i dödens band (Christ lag in Todes Banden)

-          O Fader vår i himmerig (Vater unser in Himmelreich)

Alexander Glazounow (1865 – 1936) – Präludium D-Dur, op. 93

Wladimir Odoïewski (1804 – 1869) – Priére sans Paroles (Gebet ohne Worte)

Per Steenberg (1870 – 1947) – Festpräludium über ”Nu la oss takke Gud” (”Nun danket alle Gott”)

Johann Sebastian Bach – Charles Gounod (1818 – 1893) – Ave Maria (bearb. für Orgel von S. Kizsa)

Johann Sebastian Bach (1685 – 1750) – Choralvorspiel über ”Ich ruf` zu Dir, Herr Jesu Christ”, BWV 639

Rudolph Magnus Forwald (1869 – 1936) – Festpräludium über ”Krist stod op af döde” (”Christ steht auf von der Tote”), op. 30 Nr. 3

Sergei Rachmaninoff (1873 – 1943) – Ave Maria (”Bogoroditse Dewo”); Melodie (”Tebe poyem”)

Michael Glinka (1804 – 1857) – Fuge Es-Dur; Fuge a-Moll

Rikard Nordraak (1842 – 1866) – Purpose, von ”Maria Stuart in Schottland”

Richard Wagner (1813 – 1883) – Walther`s Preislied, von ”Die Meistersinger von Nürnberg” (bearb. für Orgel von W. J. Westbrook)

Nicolaus Tscherepnin (1873 – 1945) – Cherubinisches Lied

Edvard Grieg (1843 – 1907) – Morgenstimmung, von ”Peer Gynt”, op. 46 Nr. 1 (bearb. für Orgel von M. Wozny)

Johann Sebastian Bach (1685 – 1750) – Choralvorspiel über ”Erstanden ist den heil`ge Christ”, BWV 628

 

 

 

LOBE  DEN  HERREN

Orgelmusik von Russland, Norwegen und Deutschland

Ostern-Konzert mit

ALEXEY  KURBANOV

(Organist von St. Mariakirche zu Aure, Norwegen)

in Abdinghofkirche zu Paderborn

Sonntag, 14. Mai, 2006

 

Alexander Glazounow (1865 – 1936) – Präludium D-Dur, op. 93

Christian Cappelen (1845 – 1916) – Kleines Präludium über ”Lobe den Herren, den mächtigen König”

Dmitry Bortnianski (1751 – 1825) – Sonate III B-Dur

Wladimir Odoïewski (1804 – 1869) – Priére sans Paroles (Gebet ohne Worte)

Per Steenberg (1870 – 1947) – Festpräludium über ”Nu la oss takke Gud” (”Nun danket alle Gott”)

Sergei Rachmaninoff (1873 – 1943) – Melodie (”Tebe poyem”)

Michael Glinka (1804 – 1857) – Fuge Es-Dur

César Cui (1835 – 1918) – Präludium g-Moll

Constantin Homilius (1840 – 1918?) – Präludium G-Dur

Johann Sebastian Bach – Charles Gounod (1818 – 1893) – Ave Maria (bearb. für Orgel von S. Kizsa)

 

PAUSE

 

Rikard Nordraak (1842 – 1866) – Purpose, von ”Maria Stuart in Schottland”

Sergei Rachmaninoff (1873 – 1943) – Ave Maria (”Bogoroditse Dewo”)

Edvard Grieg (1843 – 1907) – Morgenstimmung, von ”Peer Gynt”, op. 46 Nr. 1 (bearb. für Orgel von M. Wozny)

Johannes Haarklou (1847 – 1925) – Fantasie Triomphale, op. 36

Johann Sebastian Bach (1685 – 1750) – Choralvorspiel über ”Ich ruf` zu Dir, Herr Jesu Christ”, BWV 639

Rudolph Magnus Forwald (1869 – 1936) – Festpräludium über ”Krist stod op af döde” (”Christ steht auf von der Tote”), op. 30 Nr. 3

Johann Wilhelm Hässler (1747 – 1822) – Andante G-Dur

Johann Sebastian Bach (1685 – 1750) – Choralvorspiel über ”Erstanden ist der heil`ge Christ”, BWV 628

Air, BWV 1068 (bearb. für Orgel von B. Hesford)

Alexey Kurbanov (geb. 1971) – Cantabile (Prof. Nina I. Oxentian zugeeignet), op. 108

Christian Cappelen (1845 – 1916) – Postludium über G. Fr. Händels Thema, op. 27 Nr. 2

 

 

Tidens Krav, 25. april 2007

 

NYNORSK    AURSKULANE – UTAN  TVIL!!!

 

 

Gode aurgjeldingar! Gode vener og sambygdingar!

 

Det har alt vore lange ordskifte om den snart komande folkrøystinga om skulemålforma i Aure, det har vore sagt veldig mange gode ord om dette i lokalpresse, så trur eg at eg ikkje skulle seia noko særleg nytt i dette innlegget mitt. Javel, viss ein skulle tenkja litt djupare, skulle ein ikkje synest at alle desse drøftingane og sjølvaste folkrøystinga er fryktleg rare ting? Svært rare i seg sjølv… Kvifor da? Jo, grunna den lokale språkkulturelle soga! Har vi aurgjeldingar gløymt at ”gamle” Aure og Stemshaug lenge har hatt nynorsk i kyrkje og skule? Har vi gløymt at forfedrane våre skipa Aure og Stemshaug Mållag under målrørsla da dei sjølv var ungdomar, for akkurat 100 år sia? Har vi også gløymt dei mange andre nordmøringar som stod og står for nynorsken i tiårsvis? Å stå for nynorsken, å kjempa for nynorsken som er det ekte norske språket er vår oppgåve, vårt store ansvar. Det tyder: å kjempa for vår ekte lokale og nasjonale kulturelle identitet. (Ein kan tru at her i landet har omgrepet ”lokal” på mange vis lik stor vekt som ”nasjonal”.)  Samstundes kjempar vi mot ”globalisering”, faktisk amerikanisering av det heile ”postmoderne” samfunnet…

 

Og våre beste innflyttarar, ein god del av dei med bokmålsbakgrunn, bør ta skikken der dei kjem og visa djup respekt og ære for den eksisterande målforma i kommunen vår.  Språket er ein integrert del av soga og framtida vår. For ikkje så lenge sia kunne ein her i Aure høyra den meininga at kampen for nynorsken i Aure er tapt… Men det kan ikkje vera heilt slik! Så lenge vi nynorskfolk lever, så lenge nynorsken eksisterer, skal målarbeidet og målkampen aldri leggast opp! Det ville vera utilgjeveleg galskap og dårskap viss ein gjev opp i denne striden…

 

Og ein ting til, ikkje minst viktig: vi er alle ansvarlege for å berga nynorsken rein og ekte.  Nei, sjølvsagt vil eg absolutt ikkje oppfordra Aurfolket å bruka ”høgnorsk”, men vi kan ikkje vera likesæle til at den ”moderniserte” nynorsken er i veldig stor fare for ”bokmålisering”.

 

Vi bør hasta – tida går altfor fort, det er berre få dagar før den dagen 2. mai som avgjer alt! Og vi vinn kampen vår - om vi vil! ”For fridom, for norskdom, for Aure hurra!” Takk til alle som kjempar for nynorsken! Eg slår lag med dykk, og svaret mitt skal vera berre éitt: Nynorsk i Aure – utan tvil!  

 

Alex Kurbanov,

Aure

 

 

Dialekt og nynorsk
Søvesten, 25.04.07

 

Eg har høyrt enkelte aurgjeldingar seia: ”Æ` lika` itj` nynorsk!” Korleis går det an å snakka ei dialekt som er hovudsakleg nynorsk, og samstundes ikkje lika nynorsk? Dette blir eg ikkje så klok på…

 

Alex Kurbanov,

Aure

 

 

AURE  KYRKJE  DEN  15. APRIL  2007

KRISTUS  ER  OPPSTANDEN

PÅSKE-  OG  VÅRMUSIKK

FOR  ORGEL  OG  PIANO

 

VED

ALEXEY  KURBANOV

 

P R O G R A M

 

ORGEL

 

Fantasiestykke (Paaskeaftenstemning) – Christian Cappelen (1845 – 1916)

Krist er oppstanden! (fughetta) – Johann Kaspar Ferdinand Fischer (1650 – 1746?)

Oppstanden er den Herre Krist!, BWV 628 – Johann Sebastian Bach (1685 – 1750)

Lover den Herre, den mektige Konge (tokkata) – Hans Friedrich Micheelsen (1902 –1973)

Ave Maria (Intermezzo Sinfonico frå ”Cavalleria Rusticana”) (arr. Ch. Nordman) – Pietro Mascagni (1863 – 1945)

Postludium over et Thema af Händels ”Judas Maccabæus”, op. 27 nr. 2 - Christian Cappelen (1845 – 1916)

Vårpastoral (A Spring Pastoral) – Waldemar Åhlén (1894 – 1982)

 

KORT  PAUSE

 

PIANO

 

I Only Want To Say (frå ”Jesus Christ Superstar”) – Andrew Lloyd Webber (*1948)

Frühlingslied (Vårsong), frå ”Lieder ohne Worte” – Felix Mendelssohn-Bartholdy (1809 – 1847)

April, frå ”Havstemninger”, op. 14 nr. 2 – Trygve Torjussen (1885 – 1977)

Au printemps (Til våren), op. 43 nr. 6 – Edvard Grieg (1843 – 1907)

Frühlingsrauschen, op. 32 nr. 3 – Christian Sinding (1856 – 1941)

Mainatt, op. 27 nr. 4 – Selim Palmgren (1878 – 1951)

Frühlingslied, frå ”Sechs Skizzen”, op. 28 nr. 5 – Halfdan Kjerulf (1815 – 1868)

Ständchen (Sérénade) – Franz Schubert (1797 – 1828)

Vaar, frå ”14 små Fantasistykker”, op. 28 nr. 5 – Johan Backer-Lunde (1874 – 1958)

Frå ”Les Saisons” (Årstidene), op. 37-bis – Peter I. Tjaikovsky (1840 – 1893):

-          Avril - Perce-neige (April – Snjoklokka)

-          Mai – Les nuits de mai (Mai – Kvite netter)

Parafrase over Koralen ”Paaskemorgen slukker Sorgen” – Christian Teilman (1845 – 1909)

 

 

 

 

Tidens Krav, 27.06.2007

 

LESERNES  SIDE
 

 

GAMAL BRU: Brua som ein køyrer over på veg frå Aure mot Tevika, fyller heile 100 år i år. Men vet nokon kva for månad i 1907 denne brua opna? (Innsendt av Alex Kurbanov, Aure).  

 

 

 

PEDER  KNUDSEN

 

Visste dykk at…

 

melodien til den ålment kjende og kjære jolesongen ”Jeg er saa glad hver Julekveld”, eller ”Eg er so glad kvar jolekveld” (nr. 60 / 61 i Norsk SalmeBok), var skrivi for nesten 150 år sidan av ein beskjeden komponist og organist frå Sunnmøre og faktisk gjorde honom landets kjend?

 

Peder Knudsen

 

Peder Knutson Bakke heitte han upprinneleg, men vart kjend som Peder Knudsen – det var heilt vant på 1800-talet å bruka patronomiske millomnamn som etternamn, serleg i bymiljø – slik skulle det vera ”finare” på denne tidi. Peder Knudsen som vart kalla ”Ålesunds første organist”, var fødd i 1819 ”under garden” Goli på Vågå i Gudbrandsdalen der faren hans, Knut Bakke, var husmann og ”bygdasongar”. Diverre finn ein altfor lite og beskjeden informasjon um Knudsen – denne merkjelege figuren i norsk musikk frå den nasjonalromantiske perioden – på netet og i andre kjeldor. I sine ungdomsåra byrja Peder fyrst å læra til å vera skreddar, men hans musikalsk talent tok over – Peder var ekstra dyktig på fele (og meina at fiolinen var hovudinstrumentet hans), seinare lærte han å spela endå fleire instrument, komponera musikk og dirigera (serleg då han var uppteken i militærmusikken i Christiania), ikkje minst å stemma og reparera klavér og orgel. Peder var kjend med sjølveste Ole Bull (og fekk spela nokre gongar under hans leiing), også med den namngjetne kordirigenten og komponisten Johan Didrik Behrens (1820 – 1890). På råd av Behrens vart den unge gudbrandsdølen tilsett som ”musikar og songinstruktør” i Holmenstrand. Der hadde Peder vori i nokre år før 1854 då han flytta til Kragerø for å vera musikkinstruktør i byen. Han var både leiar og fyrstefiolinist i byens to kammerensembla, lærar i piano, songlærar ved Borgarskulen og instruktør for byens mannsongforening og blandakor. Han dreiv mykji med komponering sjølv og arrangering av andre komponistenes verk. Etter kvart vart Knudsens tilhøve i Kragerø tregare, han fekk seg der både nære vener og sterke motstandarar, og etter fem utslitne år i Kragerø søkja han stilling som organist på Ålesund og fekk veldig positivt svar på søknaden sin. So kom han til Ålesund i mai 1859 til å vera organist der i den ”gamle” Ålesund kyrkje som var bygsla i 1854 (og umkom i den store bybrannen 50 år seinare).  Ovanfør var sagt at Knudsen var kalla ”Ålesunds første organist”, som ein også kann forstå heilt bokstavleg – Ålesunds kyrkja, i fylgje upplysingar i ”Norsk Orgelregister 1328 – 1992” av Stein Johannes Kolnes, hadde ikkje fått orgel i det heile i sine fyrste fem år, før 1859. Og det var akkurat året 1859 då Knudsen på Ålesund fekk tonesetja diktet åt den unge på denne tidi (27 år gml.) forfattarinna frå Østre Toten, Inger Marie Lyche Wexelsen, eller berre Marie Wexelsen i daglegtale, – ”Barnas Julesang” i ni vers som me alle kjenner i dag som ”Jeg er saa glad hver Julekveld, thi da blev Jesus fød`”, etter den fyrste diktlina. I fylgje upplysingar som Elin Huseby frå Bergens Offentlege Bibliotek gjev, fekk Knudsen høyra gjenom nokre av sine vener at ho Wexelsen hadde laga ei tekst som ho trengte melodien til. Det var faktisk året før diktet til Wexelsen stod publisert for fyrste gong i 1860 i den andre barneboki hennar, ”Ketil, en Julegave for de Smaa” (i alt gav ho ut tri barnebøker og monge fleire vaksnebøker, både dikt og prosa). Ho Elin Huseby skriv også at Wexelsen og Knudsen vart kjend med kvarandre og hadde havt long brevveksling. Dei to vart nære vener, og ein kunne tru i fylgje breva at ho Marie vona på frieri frå han Peder, – men i allfall vart det ikkje slik. Det var ikkje tidlegare enn jola 1862 då songen ”Jeg er saa glad hver Julekveld” som etter kvart vart folkekjær, nesten som ei folkvise (i eldre salme- og melodibøker stod det ofte ikkje ei einaste upplysing um kven komponisten til denne lille salmemelodien var), var offentleg framført av eit kor for allerfyrste gong – nemleg ved innviing av Skåtøy kyrkje i Bamble. Diverre fekk Peder Knudsen ikkje leva lengje på Ålesund – han døydde berre året etter, like før jol 1863, 44 år gamal. Men den lille vakre jolesalmen hans, derimot, fekk leva eit longt og lukkeleg liv. Manuskopi av songen sin sendte Knudsen i eit brev til ein av sine vener med etternamnet Hougen. (Fiolinisten Per Bolstad fortalde at hans far som også var i venskap med Knudsen, fann manusen blant millom Knudsens etterlatenskap, det var kort tid før Knudsen døydde.) Ein annan ven, Feragen, fekk vitja den ovannemnte Hougen ein dag og sjå og høyra songen. Andreas Feragen, som var lærar, skulle deltaka i Christiania i den komité som skulle utarbeida eventuelt forslag til ei ny lesebok. So, etter Feragens initiativ, fekk Wexelsens dikt med Knudsens melodi vera fyrst teken inn i ”Læsebog for Folkeskolen og Hjemmet” av P.A. Jensen i 1863, Knudsens dødsåret, og deretter vandra vidare i monge fleire lese-,  song-,  salme- og melodibøker, bl.a. i Landstads Reviderte Salmebok og den noverande Norsk SalmeBok, heller ikkje minst i utallege jolenotehefte for piano og andre instrument til musikkskuleundervisning. I 1933 kalla John Stene denne salmen i si bok Vår evangeliske salmeskatt: en liten hjelp til innførelse i våre nye salmebøker” for ”vår uforlignelige julesang”, og den store forfattaren Ronald Fangen kalla ”Jeg er saa glad hver Julekveld” for ”en av de mest geniale julesalmer som finnes i Skandinavia”. Jo, denne jolesalme kryssa Noregs grenser og vart lik kjend og folkekjær både i Danmark og Sverige for lengje sidan. Med utallege norske emigrantar kryssa den Atlanterhavet og i Amerika fekk minst tri engelske yversetjingar. Komponistane nordmann Rudolph Magnus Forwald og danske Emil Juel-Frederiksen hadde laga fine pianoparafraser over Knudsens melodien på århundreskiftet. I 1906, fem år før Marie Wexelsen døydde i Trondheim 79 år gamal, fekk diktet hennar seg ”nynorsk drakt” av Bernt Theodor Anker og kom i ”Songbok for Sundagsskule og Uppbyggjingsmøte” av biskop Bernt Støylen det same året, og seinare i Nynorsk Salmebok.

 

Peder Knudsen er gravlagd på Ålesund kyrkjegard. Gudbrandsdølen vart sunnmøring for godt. På gravmonumentet hans stend det klårt skrivi at det akkurat var han som komponerte melodien til ”Jeg er saa glad hver Julekveld”.

 

Tusen takk til orgelkonsulenten og målmannen Stein Johannes Kolnes for alle upplysingar!

 

Peder Knudsens grav på Ålesund kyrkjegard, mai 2004

 

 

Tekst og foto: Alex Kurbanov

 

Kjeldor:

Kr. R. V.: ”Jeg er så glad hver julekveld” // Sunnmørsposten, 22.12.1945. Attergjevi i: Medlemsblad for Norges Organistforbund, nr. 10, 1948.

L(ars) Aa(nestad): Knudsen, Peder // Kristen Sang og musikk, bd. 2. Oslo, 1965. 

Jac. Røken Ødegaard: Barnas egen julesang. Frå ”Den fantastiske Juleboken”, 1991 // http://home.online.no/~kgroenha/jac.htm

Elin Huseby: Jeg er så glad hver julekveld // Nettbiblioteket – Bergens Offentlige Bibliotek www.nettbiblioteket.no/tema/tema_2005/julekalender/sanger_8.html

 

 

 

ALEXEY  KURBANOV  HAR  SPILT  INN  CD  (NordVest-Nytt / 24.01.08)

 

Tone I .Lyngstad

 

AURE: Hans første solo cd-innspilling på piano ble gjennomført forrige uke.

 

Alexey Kurbanov forteller at interesserte på Tustna tok initiativ til innspilling i desember. De ønsket seg julemusikk pluss noe klassisk. Resultatet ble en slags vintermusikk som han har kalt ”Vintermusikkens store perler”. Det første opptaket ble tatt i desember, men det viste seg at pianoet i kirka var for dårlig. Nå har de tatt nytt opptak i gymsalen.

 

-  Det var storm og ruskevær ute, det kan høres enkelte steder. Noe som passer særledes godt inn i musikken, smiler Kurbanov.

 

Musikken er litt jul, men mest vinter.

 

Det meste er fra romantikkens periode. Valg av sanger har vært et samarbeide. Nevner noen som: ”Ave Maria” av Franz Schubert, ”Desember” fra ”Årstidene” av Peter Tsjaikovsky, ”L`Adieu” av Ludwig van Beethoven, ”Jul-Vals” av Carl Jularbo, parafrase over ”Jeg er saa glad hver Julekveld” av Rudolph Magnus Forwald og ”En Morgen paa Alperne” av Theodor Oesten. I alt er det 18 stykker, forteller Kurbanov.

 

-  Når kommer den ut?

-  Jeg håper i løpet av januar – februar, men litt vanskelig å si. Den skal sendes til Oslo og lages der. Alt ellers er lokalt, for eksempel skal Viskom Aure utforme coveret, sier Kurbanov. RA Audio har gjort opptaket.

 

Vi nevner at Alexey Kurbanov kom til Aure for åtte år siden. Han er født i Novgorod, og utdannet på musikk-konservatoriet i St. Petersburg. Største hovedfag var komposisjon, et annet orgel. Piano var obligatorisk.

 

I Aure er han organist i kirka, og lærer på kulturskolen i piano og orgel. Han akkompagnerer også barnekoret. Konserter i profesjonelt samarbeid med andre musikere har han hatt mange steder.

 

Det er nok mange som gleder seg til cd-platen kommer ut.

 

 

 

”VINTERMUSIKKENS  STORE  PERLER” (NordVest-Nytt / 31.01.08)

 

Tone I .Lyngstad

 

AURE: Alexey Kurbanov`s CD endelig utkommet.

 

Så er den her, rykende fersk og uendelig vakker. Perler fra romantikken, spilt på piano av Alexey Kurbanov. Her er flere sjangere,salongmusikk, klassiske og parafraser – til og med en slagerlåt som ”Jeux Interdits”. Kurbanov er strålende fornøydmed alle involverte i produksjonen,dog noe til perfeksjonist på egne vegne.

 

-  Alt er tatt opp på lydopptak i løpet av noen timer, på flygelet i gymnastikksalen, smiler Kurbanov. Det var full storm ute, noe som kan høres i starten. Det passer bare helt perfekt. Altså er det et live-opptak, ingen miksing, forklarer han. Da kommer jo perfeksjonisten litt frem, må han innrømme.

 

Femhundrede cd`er produsert, og ligger ute for salg både på Tustna og Aure. En eventuell oppfølger er for tidlig å tenke på, men Kurbanov er åpen for å bidra hos andre som går med plateinnspillinger. Piano er ikke det eneste instrumentet han behersker. Kurbanov spiller også orgel og cembalo.

 

CD UTKOMMET: Alexey Kurbanov`s CD er nå kommet. - Jeg er spent på salget, og takker mine sponsorer SpareBank 1 Nordvest avd. Tustna og Kulturenheten, Aure Kommune, sier Kurbanov.   

 

 

 

 

EIT  MINNESMERKE (Tidens Krav / 18.06.08)

 

9. april 1940 og 22. juni 1941 er tragiske datoar for Noreg og ex-Sovjetunionen. Då braut den II. verdskrigen ut for kvart av dei to landa. På Stemshaug kyrkjegard her i Aure kommune finst det eit merkeleg, strengt gravmonument der stend:

 

HER HVILER

TO SOVJETISKE SOLDATER

OMKOMMET I

TYSK FANGENSKAP

 

STALAG IIB 104 109

STALAG IIB 104 159

 

Ein veit at det var massevis av krigsfangar frå ulike land her i Noreg under okkupasjonen, båe militære og sivile. Dei utallege krigsminnesmerka i forskjellege plassar i landet er stumme vitne som dag etter dag minner oss um og ikkje let oss gløyma harde og fælslege lærdommar frå fortidi. Som ein ser, stend ikkje namna til dei to soldatane på gravsteinen, berre fangenumra deira, meddet som truleg er namnet til fangeleiren der dei var. Men er det nokon på Stemshaug eller ein annan stad som kanskje kann finna fram kva dei to soldatane heitte? Eg skulle gjerne tru og vona at namna deira ikkje kom bort for godt!

 

”Krig er slutt berre når den siste soldat er gravlagd”, – sa ein stor hærførar…

 

Alex Kurbanov,

musikar, organist,

krigsdeltakaranes etterkomar

 

 

Tilbake til kapitlar*Hovudside